Onsdag hadde jeg gleden av å besøke en utstilling med et utvalg av fotografiene til den franske fotografen Henri Cartier-Bresson i Wiener Kunsthaus. Det var en inspirerende og oppløftende opplevelse. Noe av det gode med en by som Wien er at den ofte har meget gode og interessante utstillinger som sjelden finner veien til Norge.
Utstillingen dekker tre av hans virkeområder, USA, Sovjetunionen og Kina. Bildene var i ulike format opp til A2. Cartier-Bresson (1908-2004) var først og fremst en gatefotograf som var hele tiden underveis for å ta bilder av menneskene og livet. Han brukte som regel et Leicakamera med et 50mm normalobjektiv. Han hadde stort sett alltid kameraet stilt inn slik at han kunne ta bilder på et øyeblikks varsel. Han hadde kameraet klart i høyrehånden som han holdt bakover slik at ingen kunne se at han hadde med kamera. For ham var det viktig at folk ikke la merke til ham når han kom gående. I det øyeblikk han så et motiv, kunne han raskt ta kameraet opp, se gjennom søkeren, knipse og ta bort kameraet igjen før de fotograferte la merke til hva som var skjedd. Slik unngikk han at folk poserte for fotografen og fikk gode og naturlige bilder og portretter. Utstillingen hadde derfor tittelen «Kompasset i øyet« (Der Kompass im Auge).
Jeg ble sittende å se en kort film på rundt et kvarters tid eller mer om ham, antageligvis tatt opp på sent femtitall eller tidlig sekstitall. Det var interessant og lærerikt å lytte til hans tanker om fotografering. Han tillot ikke at han ble filmet forfra slik at han ikke kunne gjenkjennes når han gikk i gatene. For ham var det viktig å være en usett tilstedeværende. Han øvde seg inn på virkelig nærmest å forutse øyeblikket som var verdt å fotografere. Samtidig var han oppmerksom på komposisjon med spesiell vekt på det geometriske. Lyset spilte selvfølgelig en stor rolle. Hurtigheten var en helt vesentlig dimensjon i hans fotografering.
Noe av hans filosofi som jeg bet meg merke i, var hans tanker om at et motiv ikke må lages, men det gir seg selv dersom fotografen er i stand til å se. Kameraet er bare et verktøy for å fange inn motivets øyeblikk. Det fotografen så og følte, er det som skal formidles, ikke det tekniske. For ham var fotograferingen en slik lidenskap, at han selv ikke fant tid til fremkalling og kopiering av fotoene. Han samarbeidet med en som gjorde det for ham. Cartier-Bresson kom til ham med mengder av filmruller og medarbeideren satte i gang med et omfattende arbeidet. Han ble så fortolig med Cartier-Bressons stil at han forberedte fotoene slik fotografen ønsket dem.
Cartier-Bresson reiste til mange land og han søkte alltid å komme tilbake til dem med jevne mellomrom for å fotografere utviklingen i landet. I tillegg til hans reiser tok han også mange portretter av kjente og mindre kjente personer. Han arbeidet forøvrig så og si utelukkende med sorthvitt. Dessuten beholdt han alltid negativets format og beskar aldri bildet. Det var riktig innrammet allerede. Dette i motsetning til en naturfotograf som Anselm Adams som aldri var redd for å beskjære bildet eller bearbeide fotoene. Men nå er selvfølgelig naturfotografering en helt annen form for fotografering. Cartier-Bresson ville etterhvert at de sorte kantene fra negativet skulle være synlige slik at virkelig intet var tatt bort fra fotoet.
Utstillingen viser alt dette på en god måte og jeg mener det må ha vært utstilt mellom 100 og 150 bilder. Alle er i grunnen meget severdige. De spenner over en periode fra før krigen til godt ut på søttitallet og gir et innblikk i livet i de tre landene som er valgt ut til utstillingen. I Sovjetunionen søkte han visum umiddelbart etter Josef Stalins død i 1953 og han dro som den første fotografen fra vesten som fikk se et liv ingen hadde hatt innsikt i frem til da.
I India ville tilfellet at han fotograferte Mahatma Gandhi dagen før han ble drept. Da han hørte om attentatet, dro han øyeblikkelig tilbake og var med på begravelsessermonien som den eneste fotografen fra vår del av verden. Mange av disse fotoene er stilt ut. Han har fanget inn den enorme sorgen og det sterke sjokket hos de tusenvis som var tilstede.
Dersom man googler Henri Cartier-Bresson og velger «Bilder» i menyen til venstre, får man se en del av hans produksjon. En del av de som kommer opp, er å se på utstillingen.
Utstillingen varer til den 26. februar 2012, så reiser du til Wien før da: «Løp og se!«
P. Arne Marcos Blogg 