Vi begynner vandringen til jul, festen for Frelserens fødsel. Det er i seg selv noe så stort og ubegripelig at Gud velger å tre inn i vår virkelighet ved at Sønnen blir menneske. Han gjør det for i Sønnen å gi det fullkomne menneskelige svaret på Guds kjærlighet som mennesket selv ikke er i stand til å gi etter syndefallet og fordrivelsen fra paradis. Mang en gang i historiens løp har Gud innbudt menneskene til dette svaret i kjærlighet og mange lysende skikkelser har langt på vei gitt det. Men likevel var det hele tiden noe som manglet. Nå vil Gud selv være det mennesket som svarer.
Advent fører oss inn i mysteriets begynnelse og tiden åpner med å be oss om å våke. Selv om vi snart skal feire Herrens fødsel, vet vi at vi lever i rommet mellom Herrens oppstandelse og hans endelige gjenkomst. Inn i dette rommet er det at ordet om å våke lyder. Men det er ikke et rop for å skremme oss, men for å vekke oss.
Som mennesker er vi fristet til å senke blikket ned mot det jordiske og binde vår oppmerksomhet og interesse til det denne verden tilbyr, det vi selv har utviklet og konstruert som mennesker. Ikke det at det nødvendigvis er dårlig i seg selv, men alt her er forgjengelig og er ikke vårt endelige mål. Derfor får ikke vårt hjerte blitt knyttet for sterkt til det herværende, men må forbli åpent mot det himmelske, mot det som kommer. Fordi Herren kommer.
Han kommer hele tiden i vårt fellesskap, i sitt ord, i sine sakramenter og han kommer en dag fullt og helt. Enten det være seg ved den endelige dom, eller den personlige dom. Når den timen kommer for oss, ønsker han ikke å finne oss overrasket og sovende. Overrasket fordi vi ikke ventet hans komme. Sovende fordi vi var helt bundet til det verdslige. Nei, han ønsker at vi alltid lever løsrevet fra det herværende, åndelig åpnet og våkne for hans komme.
For å hjelpe oss til denne løsrivelsen, minner den andre lesningen oss på hvor rike vi er blitt i Jesus Kristus. Det vi har fått av ham, Guds nåde, er uendelig mer verdifullt og viktig enn all jordisk gods og herlighet, fordi det vi har fått er det evige livet, det himmelske paradis. Smerten over å ha blitt fordrevet fra det jordiske paradiset er ikke så stor når vi ser foran oss det himmelske paradiset. Det gir oss håp og mot til å gjøre vårt for at livet her avspeiler det som venter oss og på den måten la det lys Gud har skjenket oss allerede i dåpen stråle ut i denne verdens mørke.
Advent er en tid hvor Kirken inviterer oss til fordypelse og ettertanke, omvendelse og fornyelse; det er ikke en tid for julebord, konsum, mas og jag. Det er en tid for stillhet og ro. La oss søke så godt vi kan å la denne nådetiden bli fruktbar i vårt liv ved at vi holder oss våkne.
P. Arne Marcos Blogg 