Med stor tålmodighet forsøker vår herre gang på gang å få oss til forstå at han ønsker å danne en ny menneskehet med dem som han samler sammen og som følger ham.
I tekstene til dagens høytid blir vi oppmuntret til fornyelse ved at vi møter Herren som konge, som hyrde. Det bygger på eldre bilder av Gud som den gode hyrde slik vi møter dem i den første lesningen. Bildene er vakre og håpefulle. Gud leter etter fårene, Han passer på å holde dem samlet. Han hjelper de bortkomne, de bortdrevne, de skadede og de syke, mens han også gjeter de fete og friske. Gud viser seg i sannhet som en god hyrde. Og han er en rettferdig dommer når Han skifter rett mellom fårene og værene og bukkene.
I gleden over den gode hyrden, lar liturgien oss synge salme 23. Vi skal ikke tvile på dagens budskap at Herren er i sannhet den gode hyrden. Det er viktig at vi har dette i bakhodet når vi hører om dommen i evangeliet. På bakgrunnen av et Herren er den gode hyrden, kan vi være sikre på å få en rettferdig dom av ham.
Hva er det så han dømmer? Han dømmer etter i hvilken grad vi virkelig har fulgt ham eller ikke. Om vi har levd det nye budet om kjærligheten eller ikke. Gjerningene han lister opp er kjærlighetsgjerninger, gjerninger som tilhører den nye jord og den nye himmel. Gi de sultne å spise, de tørste å drikke, de hjemløse et hjem, de nakne klær, de syke og fagne besøk. Gjerninger som tilhører Messias.
Det dreier seg om gjerninger vi skal gjøre naturlig, ikke nødvendigvis bevisst. ”Herre, når var det vi så deg …” kommer fra gjerningenes selvfølgelighet, fra den som lever kjærlighetsbudet så naturlig at man selv ikke merker at man handler i tråd med det. Disse vil arve riket. Riket hvor Kristus er konge. Riket hvor Gud er konge.
I den andre lesningen skriver Paulus hvordan Kristus overlater kongsmakten til Gud sin Far for at ”Gud blir alt i alle”. Men dette vil skje først når Herren har ”tilintetgjort alle fiendtlige krefter”.
Den nye menneskeheten er de som hører Kristus til, de som bøyer seg under ham som konge. Alle skal vi få livet tilbake gjennom Kristus, det livet som vi mistet ved Adam.
Fårene i hjorden er bildet på den nye menneskeheten, de som virkeliggjør kjærlighetsbudet om å elske Gud av hele hjertet og å elske den neste som seg selv. Denne kjærligheten er kraften, den eneste kraften, som kan fornye menneskeheten og livet på jorden. Ingen annen vei fører til noe nytt som gir liv. Bukkene og geitene er de som ikke har åpnet seg for det nye budet og bøyd seg under Kristi kongsmakt.
Kristus er kongen som er en god hyrde som fra sin side vil gjøre alt for den nye menneskeheten som tilhører ham. Gang på gang muliggjør han fornyelsen gjennom Kirken og hennes sakramenter, gjennom sitt ord og sin forkynnelse. Han ønsker hele tiden å bevege sine ved Den hellige Ånd til å virkeliggjøre kjærlighetsbudet. Derfor slutter han aldri å kalle og lokke vår samvittighet.
Det vi må gjøre, er å la oss bevege og fornye uten å gi opp, slik at vi samles på vår konges høyre side når han har tatt ”plass på den trone hvor Guds herlighet stråler”.
P. Arne Marcos Blogg 