Preken: 6. Søndag i kirkeåret B

En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.

I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk utstøtt fra det menneskelige samfunnet – noe man kan forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensede medisinske muligheter.

Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de syke pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og at det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.

Herren derimot tillater den spedalske å nærme seg og gjør noe som var helt utenkelig for en jøde: han berører den syke med hånden. Han er den guddommelige Frelseren som er kommet til menneskene, som ikke bare sørger for den sjelelige helsen, men som viser med berøringen at han ikke frykter smitten. Han er Guds Sønn som tar menneskets sykdom, synden, bevisst på seg. For å forstå Jesu oppførsel, kan vi tenke på Jesajas beskrivelse Guds lidende tjener: «Han tok våre plager, han bar våre sykdommer».

Møtet mellom Herren og den spedalske skjer ikke uten følelser. I følge den opprinnelige teksten på gresk, viste Herren et sinne. Men ikke overfor den spedalske, men overfor den elendighet menneskene kan lage for hverandre ved å pålegge unødvendige byrder. Dette er noe som Gud ikke ønsker.

For å vise at Herren ikke er kommet for å oppheve Loven, men for å oppfylle den, følger Herren forskriftene og sender den helbredede til presten for at han skal stadfeste helbredelsen. Han skal gjøre det «til vitnesbyrd for dem». Det kan bare bety to ting: at prester skal erkjenne at Herren kan helbrede syke, men også at de skal innse at Herren ikke opphever loven, men oppfyller den.

At mannen ikke bryr seg om plikten til å tie, som Herren påla ham, er en ulydighet, som gjør Herrens videre virke vanskelig: han kan ikke lenger gå åpenlyst inn i en by fordi han ønsker ikke å bli sett på som en mirakelmann. Tegnene han gjør skal derimot vekke troen på at han kommer fra Gud, at han er Guds Sønn, at Guds rike kommer i ham. De skal tro at han er Guds Ord som er blitt menneske. Den fullmakt han har til å helbrede folk, er den samme fullmakten som virker når han tilgir folk. Helbredelsen understreker at hans ord virker, at de er virkelige.

Det samme ordet virker i Kirkens sakramenter. Ordene Kirken får si, virker like virkelig som Herrens ord i evangeliet. Brød og vin blir virkelig til Herrens legeme og blod, synderen blir virkelig tilgitt i absolusjonen i skriftemålets sakrament. Det er renhetens sakramenter som helbreder oss, fornyer oss og gjør oss levende. Sykesalvingens sakrament gir den syke eller dødende kraft i svekkelsen eller kan også virke helbredende. Det er Guds frie gave man bare kan ta imot. Gud innstiftet Kirken for å gjøre det mulig å hjelpe menneskene med det som er nødvendig for at menneskene skal finne veien hjem til Faderen. Undrene skjedde ikke bare i Herrens tid, men skjer også i dag. Men Gud er helt fri i det Gud velger å gjøre. Guds ønske er at vi regner med Gud og slipper Gud inn i våre liv.