Som mennesker søker vi å slå oss ned, sitte i ro, binde oss fast. Men Gud tenker på en annen måte enn vi mennesker. Denne søndagens tekster handler om å bryte opp, gi seg på vei. Vi skal leve i oppbrudd, oppbrudd på grunn av troen, på grunn av Guds kunngjøring, oppbrudd fordi man snart skal avlegge regnskap.
I den andre lesningen møter vi det å bryte opp i troen. Abrahams tro var basert på et ord som var mottatt av Gud, et ord som kunngjorde noe usynlig og fremtidig. En tro som fikk Abraham til å bryte opp fra det kjente og kjære og begi seg mot det ukjente, en tro som ble hardt prøvet da Abraham ble bedt om ofre sin eneste sønn Isak. Men Abraham slapp aldri taket i troen på Gud og ble derfor i sannhet en troens far og forbilde for oss alle.
I den første lesningen hører vi hvordan folket opplevde at de kunngjorte løfter ble oppfylt og folket brøt opp og gav seg på vei til det lovede land. Det samme gjaldt løfter som f.eks. Kong David fikk eller ord som gikk til profetene.
Dersom vi er oppmerksomme troende, kan vi oppdage at Gud viser oss at vi befinner oss på den rette veien gjennom ting som skjer oss. Selv om det kan være at troen på veien blir hardt prøvet. Troen er ikke bygget på under og tegn, men på Guds trofasthet som står ved sitt ord.
I evangeliet møter vi oppbruddet fra gale bindinger til det jordiske, oppbruddet mot det himmelske. Herren råder de troende til å være rede. Ingen vet når vårt personlige møte med Herren vil finne sted, han kan komme når vi minst aner det.
Det er kanskje noe av det vanskeligste ved å leve som en troende i vår tid. Verden rundt oss er bygget opp på en måte som vil gjøre oss uavhengig av tro og Gud. Mennesket har konstruert sin verden som om himmelen ikke finnes. Alt skal oppfylles her, alle lengsler og ønsker, alle begjær og behov.
Men i troen vet vi at våre lengsler og ønsker peker utover dette livet og i siste instans bare vil kunne oppfylles av Gud. Derfor forblir vårt hjerte urolig inntil det hviler i Gud. Vi kan ikke knytte oss endelig til denne verdens goder, men vi bør befinne oss i et stadig oppbrudd hvor vi søker å holde vår ånd fri fra det jordiske og åpen for det himmelske.
At Kristus har lovet å komme igjen, er ikke en trussel for oss, men en glede. Vi ser frem til noe fantastisk, til noe stort. Vi skal få tre inn i den himmelske bryllupsfesten. Der kommer alt til å overgå det herværende uendelig meget, så det er lite klokt å satse utelukkende på det herværende. En skatt i himmelen er langt mer verdifull enn en skatt her. Selv den aller rikestes prakt her på jorden blekner mot den prakt selv den ydmykeste vil ha i himmelen.
Det er selvfølgelig ikke lett for oss å forestille oss en helt annen virkelighet hvor vi attpå til skal kunne leve evig. Kanskje det hindrer oss i å åpne oss for dette løftet og gjøre oss mindre avhengig av virkeligheten her.
En hjelp for meg er pave Benedikts bruk av ordet ”dimensjon” når han i sin Jesus-bok vil skrive om himmelen. En annen dimensjon enn den vi lever i her, er noe nært, men samtidig fjernt. Det er på en måte ikke utenfor vår virkelighet men i vår virkelighet på en annen måte. På en måte et slags parallellunivers? Kanskje man derfor med rette snakker om en ny jord og en ny himmel? Vårt håp om oppstandelse og evig liv peker på noe reelt og konkret, hvordan det enn måtte vise å være.
Hvem vet: hadde menneskeheten vært kjent med dette kristne håpet og levd etter det, hadde vår verden vært kanskje en langt bedre verden å leve i. Da hadde vi ikke søkt å leve som om virkeligheten er kun denne, men noe større og mer åpent som ligger foran oss. En virkelighet som inspirerer til et annet liv her.
P. Arne Marcos Blogg 