Vår Herre kan være klar og krass i sine ord. Men likevel er det ikke alltid lett for oss som lytter til dem helt ut å fatte dybden og alvoret i disse.
I dag spisser Herren inn konsekvensen av å følge etter ham ved å si at den som vil slutte opp bak ham, må å ta opp sitt kors, ellers er man ikke verdt ham. I tidens lange løp er forståelsen av disse ord gjennom forkynnelsen lett blitt redusert til å skulle bære og holde ut vanskeligheter, misforståelser, manglende aksept og lignende. Kristus har jo sagt at vi skal ta opp vårt kors, derfor holder vi ut slike ting.
Men det Herren sier er langt sterkere enn som så. For disiplene som hørte dette, må det ha vært sjokkerende. Kors stod for den aller verste henrettelsesmetoden på Jesu tid. En metode som romerne brukte i en utstrakt grad. Det er overlevert at romerne i årenes løp korsfestet titusenvis.
Den dømte måtte først og fremst nettopp bære, og det en stor vekt. Riktignok bar den dømte ikke hele korset, men tverrbjelken som enten ble satt inn i et stativ eller på en loddrett stolpe.
Fra likkledet i Turin vet vi at personen avbildet der bar en vekt på 40 kilo på sine skuldre. Da vedkommende både var pisket og tornekronet, som er meget sterke indisier på at det er Herren selv som er avbildet, kan vi forestille oss hvor grusom bare veien ut til retterstedet må ha vært.
På veien ble de dømte mobbet og plaget, spyttet på og slått, noe som gjorde allerede veien til en vond opplevelse.
Korsfestelsen selv var også forferdelig med kraftige, tykke nagler slått gjennom hvert håndledd og gjennom begge føttene. Deretter lidelsen i å forsøke og få luft i lungene mens den dømte hang der. Føttene var spikret på en plate for å hjelpe på pustingen ved at den korsfestede kunne heve og senke seg. Men bare det må ha vært forbundet med store smerter.
Det er overlevert beskrivelser av dømte som kunne være korsfestet opp til tre dager før de døde. Målet var ikke bare å ta livet av den dødsdømte, men å la vedkommende lide så lenge og så ille som mulig. Samtidig var det hele særdeles ydmykende da de dømte hang nakne på korset.
Det er dét disiplene kjenner til når de hører Jesus ytre disse ordene. Når han sier at den sanne disippel må ta opp sitt kors, er det nettopp ikke snakk om å akseptere livets små viderverdigheter, men virkelig å gi opp alt, selv livet, om nødvendig, for å følge ham. Det er dét misjonen egentlig krever ifølge Herren.
På den bakgrunnen er det mulig å forstå de andre radikale ordene om at den som vil følge Herren i hans tjeneste, ikke kan velge far eller mor, sønn eller datter, fremfor ham. Igjen uhørt for en samtidig av Jesus. Familielivet på Jesu tid var helt sentralt i kulturen. Herren sier med dette at lojaliteten til ham går foran lojaliteten til familien. Det er kjennetegnet for en sann disippel. Den som setter lojaliteten til familien foran Kristus, er ham ikke verdt.
Ikke alle som følger Herren vil bli martyr, men alle er kallet til å gi opp seg selv. Det er det som ligger i ordene om å berge livet eller miste det. Ved å gi seg hen til Herrens oppdrag kan disippelen finne den evige oppfyllelsen i Gud.
Etterfølgelsen skal være så radikal som det lar seg gjøre. Men den som følger etter Herren, forkynner ikke seg selv, men han man etterfølger. Disippelen lærer ikke utfra egen autoritet, men utfra Kristi autoritet. Å akseptere disiplenes lære er å akseptere Kristus. Så den som mottar disippelen tar imot Herren, men ikke bare Herren men også ham som har sendt Herren. Den som har sendt Herren er Faderen.
Dersom man sammenholder Herrens radikale ord med dagens praksis, er det ikke særlig tvil om at vi i vår del av verden har slakket på kravene. Selv om møtet med dagens moderne verden faktisk krever en radikalitet slik Herren beskriver.
Om Kirkens biskoper, prester og troende ville båret frem en kristen kritikk mot den moderne kulturens menneskeødeleggende vei, som den hellige pave Johannes Paul med rette kalte «dødens kultur», med den radikaliteten Herren krever, ville de møte meget motstand. I vår tid ønskes ikke sannhet og klarhet, men politisk korrekthet og unnfallenhet.
Martyriet er og blir en mulig skjebne for den som følger Herren trofast selv om korsfestelsen ikke lenger brukes som metode for å ta liv.
P. Arne Marcos Blogg 