Preken: Langfredag

Johannes er nøyaktig i sine beskrivelser i lidelseshistorien, han er et øyenvitne til hendelsene.

Da soldatene delte Jesu klær mellom seg, valgte de å kaste lodd om hans kjortel, fordi den var «uten sømmer, vevd i ett stykke fra øverst til nederst». Ifølge tradisjonen oppbevares denne kjortelen i Trier i Tyskland. Sammenligningen av blodtypen i blodflekkene på innsiden av kjortelen med blodtypen på lik kledet i Torino, viser at det er samme blod. Kjortelen til vår Herre ble tatt vare på.

Etter det gir Herren Maria Johannes til sønn og Johannes Maria til mor. Dette er faktisk et sterkt indisium på at der ikke fantes noen søsken av Jesus. Hadde han hatt søsken, ville han ikke gjort dette.

Dypere sett kan vi i Johannes se en representant for apostlene og Kirkens ledelse. Han blir som denne, gitt Maria til sønn og Maria blir gitt til mor for ham og gjennom ham Kirken. Maria er derfor Kirkens mor, som Kirkens store forbeder hos Gud.

Johannes er apostelen som lente sitt hode mot Herrens bryst og lyttet til hans hjerte; det viser til at Johannes har en dyp innsikt i Herren. Maria bar frem Herren og fulgte med ham hele livet. Hun stod under korset og var med apostlene til den oppstandene viste seg. Hun gjemte alt i sitt hjerte, et hjerte som lever i Guds nærvær. Johannes og Maria, to skikkelser som var spesielt nære Herren i sine hjerter.

Etter at Herren var død på korset, stakk en av soldatene et spyd i siden på ham. I det øyeblikket fløt blod og vann ut av hans side.

De gamle teologer har sett parallellen mellom denne hendelsen og Guds skapelse av kvinnen. Slik hun ble til ved et ribben fra Adams hjerteregion, slik blir Kirken til ut fra en åpning i Herrens side som gikk inn i hjertet. Kirken er i sannhet Kristi brud, hans make, hans like. Vannet er tegnet på dåpen, fødselen inn i Kirken, blodet er tegnet på eukaristien, næringen til det evige livet. Begge viser til Kirkens, Kristi bruds eminente fruktbarhet.

Kristi lidelse, død og oppstandelse, er skaperverkets høydepunkt og sentrum. Her fullendes Guds skaperverk ved at døden overvinnes og det evige livet gjøres mulig. Derfor kan ikke sorg være den eneste følelse som fyller oss i dag, men også en dyp takknemlighet over så stor en frelse som Gud har skjenket oss gjennom sin Sønn og så stor en gave som Kirken er, det rom som knytter oss til Herren og hvor vi møter Gud gjennom de nådemidler Han gjennom henne gir sine barn, oss, de troende.