Preken: Påskenatt B

Påskenatten er det nye livets natt. Det er natten til den åttende dagen, til skaperverkets høydepunkt og avslutning. Dagen etter den syvende dagen, sabbaten, Guds hviledag, på den første dagen i uken, er Herren stått opp fra de døde og har forlatt graven. En ny virkelighet er kommet inn i vår verden, Herren har seiret over døden. Dette ferier vi i nattens liturgi.

Vi begynte samlet rundt den nye ilden og fulgte det nye påskelyset inn i kirken som et tegn på inntoget i «Det lovede land». Påskelyset blir til et tegn på Kristus som går foran oss lik en ildstøtte. I lesningene hørte vi viktige deler av Guds historie med menneskene fra skapelsen av.

I sentrum av tekstlesningene står det glade budskapet om Herrens oppstandelse. I Markus beretning kommer de tre kvinnene som hadde stått ved korset tidlig på søndag morgen, kort etter soloppgang til graven. Etter at sabbaten var over kvelden før, hadde de kjøpt krydderoljer for å salve Herrens legeme. På veien til graven spør de seg om hvordan de skal få veltet til side den tunge stenen som stenger inngangen.

Men stenen stenger ikke for inngangen. De ser at den er veltet vekk. Forferdet får de øye på en ung mann i side hvite klær. Det er en engel. Men er det engelen som har åpnet graven? Det kan vi anta, men den ble ikke veltet vekk av engelen for å slippe ut Herren fra graven. Nei, han er allerede oppstanden som engelen forteller kvinnene. I oppstandelsen herlighet er ikke Herren lenger bundet av tid og rom. Han har forlatt graven. Men det er viktig at kvinnene er vitner til at graven er tom, at de ser at Herrens legeme ikke er der lenger. Derfor oppfordrer engelen dem til å se stedet hvor han lå.

Kvinnene får så i oppdrag å gå av sted for å si til disiplene og til Peter at Herren er oppstanden fra de døde og at de skal møtes igjen i Galilea. Men ennå forstår de ikke det store som er skjedd og tør ikke si noe ennå.

Men leser vi videre i evangeliet står det at Jesus som oppstanden viste seg for Maria Magdalena, for to disipler på vei ute på landet og deretter for de elleve. Oppstandelsen er så radikalt nytt, at det tar tid å fatte hva som er skjedd.

Gjennom Herrens død og oppstandelse, gjennom hans offer, er de nå blitt tilgitt alt som kan ha vært av svik, synd og svakheter i dem og de er nå blitt hans søsken. Som hans brødre kommer de til å motta Den hellige Ånd for å lede det nye fellesskapet som er Herrens brud, Kirken.

Men ikke bare disiplene er blitt Herrens søsken, men alle som dør og oppstår med ham i dåpen. Alle døpte er Herrens brødre og søstre, er medlemmer av den nye familien som Gud har skapt gjennom Sønnen og Kirken. En familie som ikke er lukket, men som er åpen for alle som Kirken fører inn i den gjennom dåpen.

Derfor er påskehøytiden en lysets fest, en gledens fest, en troens fest, ja, den er først og fremst kjærlighetens fest. En fest hvor Herren holder påskemåltidet med oss, hvor vi næres med Hans legeme og blod. Han renser oss og fornyer oss, han forvandler oss, så vi stadig mer blir det vi er, nemlig hans brødre og søstre.

Som hans brødre og søstre sender han oss ut i verden, for at vi skal vitne om oppstandelsen gjennom vår måte å være på, gjennom det vi er, sier og gjør. Herren vil vinne alle mennesker og til det trenger han oss som han allerede har knyttet til seg. Følger vi ham, har vi intet å frykte, men alt å vinne.