Den som går, kommer. Det er det underlige paradokset ved Kristi himmelfart. Jeg tenker ikke på hans tilbakekomst ved tidenes ende, men hans nærvær i Kirken. Det er dette skiftet som er paradokset. Kristus går vekk fra sitt synlige nærvær i Kirken for å komme tilbake usynlig i Kirken.

Sønnens tilbakevending til Faderen gjør det mulig for ham å komme på en ny og annerledes måte til Kirken. Nå er han sakramentalt til stede som en av formene for hans nærvær. Han strømmer ut fra Gud i sitt legeme og blod, en strøm som aldri tar slutt.

Det er som om Gud åpner seg som en kilde til næring for de troende gjennom Kirkens sakramenter. Gjennom Den hellige Ånds kraft og virke, virker Gud på en helt ny måte inn i verden gjennom Kirken. Det er en bevegelse som strømmer ut av Gud for å samle menneskene inn i Gud.

Les mer «Preken: Kristi Himmelfart C» →

Denne søndagen møter vi igjen Herren i avskjedssamtaler med disiplene. Disse samtalene inneholder samlet sett mange viktige anvisninger til Kirken.

Han etterlater disiplene fred, sier han. Han gir dem sin fred, en fred som ikke er den som verden gir. Han gir med andre ord en annen fred enn den verden kjenner til. Hvordan er freden i verden? Den kan være basert på fredsavtaler eller andre avtaler som forhindrer konflikter eller krig mellom nasjonene, folkene eller grupper. Men det er sjelden en fred som stikker dypere.

Den freden Herren snakker om og gir, er freden som er i Gud selv, en fred som er i det dype kjærlighetsrommet mellom treenighetens personer, Fader, Sønn og Helligånd. En fred som vokser i hjertet til den som elsker Herren, som akter på hans ord. Den som gjør det blir elsket av Faderen som kommer med Sønnen for å ta bolig i hjertet til personen. Den hellige Ånd blir sendt ut for å undervise den som elsker Gud om alt. Å la seg elske slik av Gud er å tre inn i den sanne freden som Gud er i seg selv. Det er den eneste freden som er verdt å kjempe for.

I lesningen fra Apostlenes gjerninger møter vi en viktig hendelse i Kirkens første tid etter at Herren er vendt hjem til Faderen. Kirkens kall er å være et fredens sted i en fredløs verden. Men på veien må hun løse mange utfordringer ved å la seg lede av Den hellige Ånd, be til ham og lytte til ham. Dette bør skje i den samme freden som Herren skjenker Kirken.

Les mer «Preken: 6. Søndag i påsketiden C» →

Herren skal snart ta avskjed med disiplene: «Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere». Det er like før hans himmelfart. Herrens himmelfart er overgangen fra Kirkens gryende begynnelse med Herren synlig tilstede for disiplene til den nye tiden hvor Herren er usynlig tilstede i Kirken. Det er en dramatisk overgang som nok har vært sår for dem, men som er viktig for at Kirken skal kunne gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til Herrens disipler gjennom dåpen og etter hvert bli et universelt fellesskap i verden.

Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.

Budet er helt kort og helt klart: «Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre». Rett og slett et bud om kjærlighet som har Herrens kjærlighet som fundament.

Les mer «Preken: 5. Søndag i påsketiden C» →

Dagens tekster knyttes sammen av én stor tanke, nemlig de mange som skal samles til det evige liv i Guds evige hjord.

I den første lesningen forteller Paulus og Barnabas at de vil gå ut til hedningene for å spre det glade budskap. Hedningene er ikke-jødene, er alle de andre folk og kulturer. Det nye fellesskapet som samles rundt den gode hyrde, skal bestå av folk fra hele verden, ja, skal kunne romme alle mennesker.

I den andre lesningen hører vi om Johannes visjon hvor han nettopp ser en uhyre mengde mennesker «fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål». Talløse skarer som er samlet rundt Lammet, som skal være hyrden, Guds lam, som tar bort verdens synder, Guds Sønn fra evighet av, Ordet som ble kjød, Alfa og Omega.

Begge tekstene henger logisk sammen med evangeliet hvor Herren sier om seg selv at hans får skal få evig liv og aldri i evighet gå tapt. Slik er han den gode hyrden at han kjenner alle som tilhører ham og at alle kalles av ham. Og dette er kun mulig fordi alle er gitt Herren av Faderen. Hvilket håp vekkes ikke av disse ordene!

På bakgrunn av dette innholdet: Herren som den gode hyrde, apostlene som drar ut til hedningene, mengdene samlet rundt Lammet, kan vi forstå meningen med Kirken.

Les mer «Preken: 4. Søndag i påsketiden C» →

Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandene herre viser seg om aftenen på påskedagen og så en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. En fred som springer ut av Guds indre fred.

Først ønsker han disiplene freden, som han selv er. Han viser frem sine sårmerker. Han er den som hang på korset, han er den som er oppstanden. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.

Han ånder på dem og skjenker dem sin egen sendelses ånd. Med det setter han dem i stand til å bringe denne freden videre som han har gitt dem med sin fullmakt. «Om dere tilgir noen deres synder …». Kristi gave blir gitt for å gis videre. Slik som Gud tilgir mennesket, hvor bekjennelsen og angeren er et krav, slik kan Kirken si tilgivelsen til den bekjennende og angrende synder. Muligheten Kirken har fått til å fastholde syndene skjer i kjærlighet, en mulig utsettelse av tilgivelsen skal vekke en mer fullkommen beredskap i den angrende til å motta tilgivelsen.

Les mer «Preken: 2. Søndag i påsketiden C» →

Vi møter i dag to av de fremtredende disiplene i Johannesevangeliet. Det er på den ene siden Peter som representerer det kirkelige embede og på den andre siden Johannes som representerer den kirkelige kjærlighet. Peter er klippen som Kristus bygger vår Kirke på, den første pave som har i oppdrag å garantere kirkens enhet og tro. Johannes er disippelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til Herrens hjerte. Johannes skrev kjærlighetens evangelium.

Disse to er to søyler i kirkens vesen, to søyler med hvert sitt helt spesielle forhold til Herren. Plutselig blir de varslet av Maria fra Magdala, som litt senere fikk i oppdrag av Herren å forkynne hans oppstandelse til apostlene. Kirken har derfor gitt henne ærestittelen «Apostlenes apostel». Tre sentrale skikkelser i den unge kirken.

Maria hadde oppdaget den åpne graven og sett at Herren ikke lenger lå i den. Begge apostlene reagerer med en gang og løper sammen til graven. Skjønt sammen var de vel ikke, fordi kjærligheten løper fortere enn embedet og kommer først frem. Kjærligheten er raskere og mindre tynget enn embedet som har ansvar for så meget.

Les mer «Preken: Påskedag» →

Kvinnene går tidlig om morgenen ved soloppgang til graven. Overraskende nok er stenen foran gravkammeret veltet bort. Forbauset trer de inn i graven, men der finner de ikke Jesu legeme. De ble stående uten å vite «hverken ut eller inn». De forstår ikke meningen med det de ser.

Det samme kommer til å skje med Peter når han løper til graven etter å ha mottatt kvinnenes beskjed. Det viser oss hvor vanskelig det var å forstå Herrens ord om oppstandelsen på den tredje dagen.

Det fantes ingen forståelse for hva oppstandelse er på den tiden. Ingen religion kjente til det. Riktignok fantes det en tro på en oppstandelse på den siste dagen. Men ingen visste hva det ville gå ut på. Derfor måtte englene minne kvinnene på hva Herren selv hadde sagt da han ennå var i Galilea: «… Menneskesønnen skulle overgis i synderes hender og korsfestes, og oppstå på den tredje dag!» For kvinnene er det som om de hører det for første gang. Da Herren hadde sagt det, forble ordene uforståelig. Men nå når de står i den tomme graven og blir minnet på ordene, åpnes det i dem en mulig forforståelse for de møter de snart kommer til å få med den oppstandne. Englene gjorde dette mulig for dem.

Les mer «Preken: Påskevigilien C» →

I evangelisten Johannes lidelseshistorie er det ikke snakk om smerte, lidelse og nød. Alle menneskelige og medmenneskelige komponenter trer i bakgrunnen. Det fortelles ikke om Herrens bønn i Getsemane, ei heller at han spottes av yppersteprestene på korset. For Johannes er det ikke i første omgang et menneske som blir henrettet på en grusom måte. Nei, her er det en opphøyd, kongelig skikkelse som fullbyrder sin vei, selv om den fører til korset.

Flere ganger understreker evangelisten den opphøyde Herre. Ved det skaper han en mystisk avstand, som er mellom Kristus og hans motstandere. Da han ble tatt til fange rygget de tilbake og falt overende da Kristus identifiserte seg selv med ordene: «Det er meg.» På norsk kommer dessverre ikke det spesielle med svaret frem. I originalspråket gresk står det nemlig: «ego eimi» – «jeg er». Kristus identifiserer seg her på en tilsvarende måte som Gud identifiserer seg i den brennende tornebusken overfor Moses.

Dette er et mer absolutt «jeg er» – ord enn på de andre stedene i evangeliet, hvor hans identitet forbindes med bilder: «Jeg er brødet, jeg er oppstandelsen, jeg er livet, jeg er den gode hyrden, jeg er døren, jeg er veien …» Nå, når det avgjørende øyeblikk i hans sendelse begynner, sier han bare «Jeg er». Dette jeget til Kristus beholder sin karakter i lidelsen som er typisk for hele Johannesevangeliet: Kristus trer inn i sin lidelse som en vitende person. Allerede i det han blir tatt til fange vet han hva som vil komme, og i dødens øyeblikk vet han at nå er alt fullbrakt.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Hver eneste messe feirer vi til minne om vår Herre Jesus Kristus, hans siste måltid med disiplene, hans lidelse og død og hans oppstandelse. Det er alltid nærværende i eukaristien som om der ikke fantes noen tid. Det er som om tiden er opphevet. Eller som om tidsrommet er ett. I eukaristien er vi alltid samtidige med Herrens siste nattverd. Men i aften er vi forbundet på en særlig måte med hans siste måltid.

Kveldens lesninger har i den første fortalt oss den gammeltestamentlige bakgrunnen for eukaristien og i den andre beskrevet dens innsettelse ved Kristus. Evangeliet derimot forteller oss en annen hendelse fra samme kveld som Herren innstiftet nattverden. Vaskingen av disiplenes føtter skal lære dem hva som virkelig skjer ved nattverdens innstiftelse og fra da av i alle eukaristier.

Hva skjer i eukaristien? Kristi definitive hengivelse til oss. Han gir seg til oss i legeme og blod. Slik han bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter, slik bøyer han seg ned for å gi seg til oss. Han er oss ikke fjern, men nær, uendelig nær. I eukaristien inkorporerer han seg i oss. Han gir seg selv som næring til oss. Han fyller oss innenfra med seg. Han gjør oss til nye mennesker.

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →

Herren rir på en fole inn i Jerusalem. Dette gjør han helt bevisst. Han viser hvor dypt fortrolig han er med Skriften og dens oppfyllelse. Sakarja profeterte at en fremtidig sønn av David skulle ri inn i Jerusalem på et esel slik Salomo, Davids sønn, gjorde det ved sin kroning: «Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9).

Jesus ankommer byen på kongelig vis. Fariseerne føler seg provosert. Men Jesus som opptrer messiansk kongelig, provoserer ikke bare jødene, men også romerne. Keiseren er den øverste herre. Alle andre kunne utgjøre en fare for opprør.

For å latterliggjøre Herren, satte de derfor opp en plakat over ham der det stod «Denne mannen er jødenes konge». De forstår ikke hvor rett de hadde. Men Jesus Kristus er ikke bare jødenes konge, han er verdens konge. Han er en konge på en helt annen måte enn de verdslige konger. For Kristi rike er ikke av denne verden, men er Faderens evige rike. Derfor er Kristus den eneste sanne konge, fordi han kan skjenke sine borgere ekte nåde, tilgivelse og det evige liv.

Les mer «Preken: Palmesøndag C» →