Josefs forestilling om et kommende familieliv med sin utkårede Maria ble uventet forandret gjennom Guds inngripen i Marias liv. Josef opplever derfor ikke noe normalt familieliv i den første fasen av deres ekteskap. Det som skjer må være vanskelig å forstå for ham: Marias svangerskap, Jesu fødsel, engelens budskap, de vise menns besøk. Og nå flukten til Egypt.

Historien til Josef, Maria og Jesus som familie er vevd inn i Israels historie. Det er som om denne historien gjentar seg i Maria, Josefs og Jesu liv. I begge tilfellene leder nøden til Egypt, men derfra fører Gud ut igjen for å åpenbare frelsen for folket. Denne frelseshensikten får nå et konkret ansikt. Gud blir menneske, født av en kvinne, han deler livet i et menneskelig fellesskap, han knytter sin vei til Maria og Josefs livsfellesskap.

La oss se nærmere på Josefs rolle. Også denne gangen er han i forgrunnen. Det er usedvanlig og påfallende, for ellers er det nokså stille om ham i evangeliene. Heller ikke i dagens evangelium er det overlevert noe personlig ord fra ham. Intet av det han må ha sagt er gjengitt. Men det han gjør, er vesentlig.

Les mer «Preken: Den hellige familie A» →

Johannes gir oss en dyptpløyende teologisk betraktning av Guds Sønns fødsel inn i vår virkelighet. Johannes kan gjøre det, fordi han hvilte sitt hode til Herrens bryst og lyttet til hans hjerte. Denne beskrivelsen viser til at Johannes har fått en dyp innsikt i hvem og hva Herren er som er uovertruffen.

Ord. Ordet er sentralt i enhver kommunikasjon. Men Johannes reflekterer ikke over et hvilket som helst ord eller utrykk. Han snakker om Ordet selv, det som er Guds eget Ord. Det Ordet som er hos Ham, som er Ham; det Ordet ved alt er skapt. Intet Ord er mektigere, mer effektfullt enn Guds Ord, som kunne uttale hele skapelsen. Hele skaperverket kan vi se som Guds kommunikasjon, Guds dialog. Det er så overveldende, det er så stort, det sprenger alle menneskelige forestillinger.

Dette Ordet bestemmer seg for å bli menneske, en skapning blant skapninger. Gud bøyer seg inn i skaperverket fra sin himmel. Han opprettholder ikke avstanden, men kommer oss nær ved å tre inn i vår virkelighet. Ordet kommer oss nær. Det er det endelige Ordet fra Gud. Gud gir sitt endelige svar til verden.

Les mer «Preken: Første juledag» →

I dag får Josef lov til å spille hovedrollen i evangeliet. Matteus setter søkelys på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef fullstendig i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon.

Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er det fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste, og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: 4. Søndag i advent A» →

En tid etter at Jesus hadde blitt døpt og hadde begynt sitt virke, ble Johannes Døperen tatt til fange og satt i fengsel. I fengselets stillhet og lange dager, har han mulighet til å tenke og reflektere meget. Spesielt over det oppdrag han hadde fått om å rydde veien for den kommende herre.

Han hadde preket at Guds straffedom står for døren. Til folkemengden hadde han ropt ut: «hvert tre som ikke bærer god frukt, skal bli hugget ned og kastet på ilden». Endelig vil Messias komme og rense alt. Men denne Jesus fra Nasaret oppfører seg annerledes enn det han hadde forventet seg. Nå har han etterhvert fått høre meget om det denne Jesus fra Nasaret sier og gjør. Han begynner å tvile.

Johannes sender derfor sine disipler til Jesus med spørsmålet: «Er du den som skal komme? Eller skal vi vente en annen?» Jesus svarer bibelsk ved å sitere profeten Jesaja: «Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset og døve får høre, døde oppstår, og Det Glade Budskap forkynnes for de fattige».

Les mer «Preken: 3. Søndag i advent A» →

Maria stiller engelen det legitime spørsmålet: «Hvorledes skal dette kunne skje?» Hun befinner seg i en fullstendig uventet situasjon, noe som ikke er en uvanlig erfaring for oss mennesker.

Spørsmålet hennes er mer enn berettiget. For det som åpenbares om hennes fremtid er ubegripelig og utrolig. Det er så utrolig at Maria blir trollbundet av den aller første setningen fra engelens munn: Du skal bli gravid. Hun ser ikke ut til å høre de utrolige tingene som følger. Innholdet i engelens kunngjøring er for dyptgripende. For Maria er selve kunngjøringen av et svangerskap et budskap som overgår hennes forståelsesevne: «Hvordan kan dette skje, siden jeg er jomfru?» Naturvitenskapen sier: Det er umulig. Men troen sier: For Gud er det mulig.

Kirken hedrer Maria som de troendes mor. Kirken presenterer henne for oss som et forbilde på tro. Vi finner én grunn til dette i dagens evangelium og i hennes svar til engelen: «Det skje meg som du har sagt.»

Les mer «Preken: Maria Immaculata» →

Sammen med hele Kirken trer vi inn i adventstiden som et folk på vandring. Vi går inn i et nytt liturgisk år, og tekstene vi hører i dag sender oss ut på vandring – ikke til stallen i Betlehem ennå, men mot Herrens dag, mot hans komme i herlighet. Den nye advent. Herrens endelige gjenkomst.

Jesaja, omkvedet, Paulus og Jesus taler alle til oss i dag med én stemme: «Reis dere, løft blikket, og gå mot Herren». Det er retningen for vår vandring, ikke bare nå i advent, men gjennom hele livet vårt.

Salme 122 gir oss et jubelrop: «Jeg gledet meg da de sa til meg: ‘La oss gå til Herrens hus.’» I vår tradisjon er Jerusalem ikke bare en by, men et bilde på Kirken, den hellige stad der Gud bor blant sitt folk gjennom ordet, sakramentene og fellesskapet.

Når vi trer inn kirken, i messen, gjør vi det samme som pilgrimene i salmen: Vi stiger opp til Guds hus, og vi ber om fred – ikke bare ytre fred, men den indre freden som har sitt opphav i Kristus.

Les mer «Preken: 1. Søndag i advent A» →

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret og i dag møter vi vår Herre Jesus Kristus som ser utover verdenshistorien etter hans lidelse, død og oppstandelse. Han ser de faste teologiske holdepunktene i historien. Profetien om templets ødeleggelse i Jerusalem er bare begynnelsen. Mens det ennå står, er templet hans fars hus, som for bønnens skyld må holdes rent. Men Jesus er ikke knyttet til et tempel av sten, ei heller til katedraler eller vakker barokk som krever meget pleie for å holdes vedlike.

Nei, for Herren dreier det seg bare om hans legemes tempel, som Kirken kommer til å være. Over hennes skjebne, hans brud, forutser hans tre ting:

1. «Det skal komme mange i mitt navn … men følg dem ikke!» Paulus advarte om de skismaene som ikke kan unngås, som alle «skal komme i mitt navn». Jesus er meget tydelig på dette: «Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!» (Matt 18,7) Men likevel kan ikke skismaene unngås, «så det kan bli klart hvem som holder mål» som Paulus skriver i det første brevet til Korinterne (1 Kor 11,19).

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret C» →

Når man reiser som pilegrim til Roma, bør man besøke Laterankirken. Den er den første og fremste av de store romerske basilikaene. På fasaden står det skrevet med store bokstaver det den er: «Mor og hode for alle kirker i byen og hele jorden». Dens opprinnelse går tilbake til det 4. århundret, til den tiden hvor Kirken fikk sin frihet av keiser Konstantin etter lange tider med forfølgelser. Bygget selv hadde vært et palass som keiseren gav Kirken i gave. Den ble først vigslet på tittelen «Salvator mundi», verdens frelser.

Senere ble Johannes Døperen og evangelisten Johannes lagt til som patroner, så kirken heter i dag «San Giovanni in Laterano». Laterankirken er pavens egentlige katedral, hans bispesete. Det århundrer gamle bygget bærer sitt vitnesbyrd i sten på den store forandringen som kom inn i vår verden ved vår frelser Jesus Kristus. Rundt år 200 bekjente den hellige Ireneus: «Jesus Kristus har brakt enhver nyhet, i det han har brakt seg selv».

I år faller vigselsfesten for Laterankirken på en søndag og tar dennes plass. Hvordan er det mulig? Søndagen er jo Herrens dag, den oppstandene Herres dag, som Det II Vatikankonsil understreket det. I konstitusjonen om liturgien står det svart på hvitt: «Ingen andre høytider enn de aller viktigste må ta dens plass, etter som den er grunnlaget for og kjernen i hele det liturgiske år» (Art. 106). Søndagens betydning er klar og må feires på en verdig måte.

Les mer «Preken: Lateranbasilikaens vigselsfest» →