Kjære brødre og søstre,
i det forrige Søndagsbladet hadde jeg noen tanker om el-biler. Men hvor mange er klar over at disse fantes allerede for lenge siden? Allerede i 1828 (!) oppfant ungarske Ányos Jedlik en tidlig elektrisk motor som han brukte til å bevege en liten modellbil. I 1834 laget en nederlansk professor Sibrandus Stratingh og hans assistent en elektrisk bil i en liten serie som ble drevet av batterier som ikke (!) kunne lades.
Utviklingen av stømdrevne kjøretøy gikk deretter over på skinnegående og det første elektriske lokomotiv ble laget i 1837 av skotten Robert Davidson. Det var batteridrevet. Her fortsatte utviklingen og bruken hele veien inn i vår tid, skjønt batterier brukes ikke i tog som i oppstarten.
Men biler ble ikke gitt opp og i 1859 oppfant den franske Gaston Planté batterier som kunne lades. Disse ble sterkt forbedret av Camille Alphonse Faure i 1881. Men allerede i 1867 presenterte østerrikeren Franz Kravogl en elektrisk sykkel. Og Gustave Trouvé laget i 1881 en elektrisk trehjuling. Den aller første serieproduserte elektriske bilen ble utviklet i 1884 av den engelske oppfinneren Thomas Parker.
Etterhvert ble det utviklet og produsert stadig flere el-biler. Den aller første bilen i historien som kjørte fortere enn 100 km/t var den belgiske el-bilen kalt «Jamais Contente», kjørt av Camille Jenatzy den 29. april 1899. Han kom opp i 105,88 km/t.
Ved det forrige århundreskiftet hadde el-bilen sin første gullalder. Allerede 1897 ble det kjørt elektriske drosjer i London. El-bilene ble populære bybiler. Til sammenligning med de første bensindrevne bilene, var el-bilene luktfrie, stillegående og vibrasjonsfrie. Dessuten var de lette å starte da de ikke trengte sveiv. Dessuten hadde ikke el-bilene gear som måtte skiftes.
I USA bestod bilene i 1900 av 40% dampdrevne, 38% strømdrevne og 22% bensindrevne. Det var registrert 33.842 el-biler. Men problemet var bilenes rekkevidde og muligheten for lading. Derfor prøvde de i USA allerede fra 1896 å hjelpe på problemene ved at man kunne bytte batterier. Dette var mest utbredt i årene 1910 til 1924 og ble brukt for varebiler. Til sammen la de bak seg mer enn 10 millioner kilometer på denne måten.
Men da veiene ble bygd ut stadig fortere, klarte ikke el-bilene å holde tritt med utviklingen grunnet den for korte rekkevidden. Dessuten førte den sterke økningen i oljefunn og -produksjon til at bensin- og dieseldrevne biler ble billigere og billigere å kjøre. Mange el-bil merker sluttet produksjonen av nye biler allerede i løpet av 1910 til 1920.
Først i 1959 begynte man igjen å se på el-bilen og dens muligheter. Men i første omgang ble det mer snakk om konsepter enn produksjon. I 1973 ble Enfield 8000 produsert i 112 enheter. Ganske få biler innledningsvis. Men vi skal ikke glemme at de tre bilene, Lunar Roving Vehicle, som ble med Apollo 15, 16 og 17 til månen i 1971 og 72, var el-biler. De står der parkert den dag i dag. De er nok blant de dyreste el-biler noensinne.
Energikrisen på 1970- og 1980-tallet fornyet igjen interessen for el-biler og utover tidlig 1990-tall begynte tilbudet av el-biler å vokse igjen. I starten var det flere som laget nokså små el-biler, best tilpasset bruk i byen. Men de siste par tiårene er utviklingen økt kraftig. Det siste skuddet på stammen er den noe underlige Tesla «CyberTruck» som Elon Musk nylig presenterte. Om den viser fremtiden i design etc., gjenstår å se.
Alle historiske data fra denne utførlige artikkelen: https://en.wikipedia.org/wiki/History_of_the_electric_vehicle
P. Arne Marcos Blogg 