Gud i sin treenige visdom beslutter at tiden er kommet for en kreativ fornyelse. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet. Sønnen stiller seg til disposisjon ved å gå med på å la seg inkarnere inn i menneskeheten, altså at Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.
Hvordan skal Gud få til dette? Menneskenaturen er skadet siden Edens hage ble forlatt og den opprinnelige syndens konsekvens går i arv til alle senere generasjoner. Men for at Sønnen skal kunne leve med hele den menneskelige veien inn i livet, trengs det en menneskelig mor hvor Sønnen kan unnfanges og bæres frem gjennom en vanlig graviditet. Det understreker at menneskets liv begynner ved unnfangelsen, ikke først ved fødselen. Men Sønnen kan dele alt med oss, men ikke synden. Intet i Sønnens kommende menneskelige natur kan være berørt av synden. I Gud kan der ikke finnes synd.
Det er Den hellige Ånd som kommer på banen med en genial løsning. I det Sønnens menneskelige mor selv unnfanges, griper Ånden inn for å beskytte den kommende moren mot arvesynden. Han gjør det mulig at der fødes en ren, ny kvinne i skaperverket, en ny Eva, men en motsatt Eva, Maria.
Den hellige Ånd er i sitt store ess. Så når Maria er kommet frem til tidspunkt hvor hun skal unnfange Sønnen, trer engelen Gabriel frem for henne og forkynner henne Guds store plan. Samtalen mellom engelen og Maria blir den viktigste samtalen mellom himmel og jord i hele historiens løp. Hvordan vil Maria svare på Guds plan? Gud og hele himmelen er vitner til et spennende øyeblikk.
At Maria ble unnfanget uten synd må bety at hennes frie vilje var ren og åpen. Det vil si at hun kunne si ja til Guds vilje uten at egoistiske motiver var involvert. Men ikke at hun ikke var i stand til å si ja eller nei. Hennes frie vilje må ha vært av en eksemplarisk art som gjorde det mulig for henne å åpne seg for Gud og si ja. Hun bøyer seg ydmykt og sier de avgjørende ordene: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt» (Luk 1,38). Gud og himmelen kan puste lettet ut. Den store planen for menneskenes frelse kan fortsettes. Maria er i sannhet Den hellige Ånds verk og tempel.
Ifølge Matteus skjer samtalen mellom engelen og Josef. Men i begge evangeliene gjøres det klart at det er ved Den hellige Ånd at Maria unnfanger Guds Sønn. Josef blir beroliget når han hører at Maria venter barn ved Den hellige Ånd.
Når Maria og Elisabet møtes ifølge Lukas, er Den hellige Ånd igjen aktiv. «Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige Ånd» (Luk 1,41) og hun roper ut velsignelsen over Maria. Maria svarer med sitt Magnificat, den store lovsangen som forteller oss hvor dypt Maria har forstått de hellige skrifter og hvor dyp hennes tro er.
For vår videre tenkning er det viktig å være klar over at ved å bli menneske, forlater ikke Sønnen treenigheten. Men det er treenigheten som krysser grensen mellom himmel og jord ved å tre inn i vår virkelighet via Marias skjød. Hele tiden må vi være villige til å tenke oss Gud helhetlig. Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, rives ikke fra hverandre gjennom inkarnasjonen. Nei, det som skjer er at avstanden i treenigheten mellom personene økes slik at Sønnen og Den hellige Ånd kan tre inn i skaperverket gjennom Sønnens menneskevordelse. Eller sagt på en annen måte: den indre avstanden mellom personene i Treenigheten er slik, at avstandene som oppstår mellom dem i skaperverket, ikke er større enn den indre avstanden.
Vi har ikke mulighet til å gå gjennom alle evangeliene i detalj for å vise til alle steder hvor vi kan se Sønnen og Ånden virke sammen. Men noe kan vi peke på.
Alle evangeliene beretter om åpenbaringen av Guds treenighet i forbindelse med Herrens dåp i Jordan. Riktignok beskriver ikke evangelisten Johannes selve dåpen. Men han lar Johannes Døperen være vitne: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham» (Joh 1,32). Faderens stemme lyder ikke, men Døperen sier «Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige Ånd» (Joh 1,33). Uten tvil peker Døperen på Faderen med disse ordene. Akkurat som Jesus hele tiden understreker at det er Faderen som har sendt ham, er Døperen sendt av Faderen for å døpe. Slik ser vi at treenigheten viser seg i alle fire evangeliene.
At Ånden blir sett på som nedstigende på Sønnen, behøver ikke bety at Ånden ikke var med Sønnen mellom unnfangelsen og dåpen. Men dåpen blir til en åpenbaringsmulighet for at Gud kan vise sin treenige virkelighet og at Sønnen og Ånden er sammen i Sønnens offentlige virke.
Vi leser flere ganger i evangeliene at Sønnen trekker seg tilbake opp i fjellet for å be. Det må vi forstå som stunder hvor Treenigheten er i intim samtale. Sønnen har sikkert delt med Faderen i Den hellige Ånd sine opplevelser og erfaring i løpet av livet. Bønnelivet begynte nok ikke med Sønnens offentlige virke, vi kan tenke oss at den har ledsaget ham under hele oppveksten. Når vi hos Lukas hører ham si til Maria og Josef: «Visste dere ikke at må være i min Fars hus?» (Luk 2,49b), viser det oss at han var klar over seg selv og sin spesielle og unike bakgrunn.
Dette kommer også frem i samme fortelling hos Lukas når Jesus forbløffer de lærde i templet. Uten tvil gjør Sønnens bakgrunn det enklere for ham å utlegge de hellige Skriftene med Den hellige Ånds hjelp. I dag spør jeg meg om ikke en grunn til at Jesus ventet til han var rundt 30 år gammel med å komme til Johannes ved Jordan, var ikke bare på grunn av arbeidet, men også på grunn av de inngående studier han forberedte seg med.
Så vi kan med rette anta at Jesus var dypt skriftkyndig og visste å tolke tekstene korrekt i forhold til seg selv. Dette er dette som kommer frem på slutten av Lukas evangeliet når han utlegger Skriftene for de to disiplene på vei til Emmaus. Men også når det helt på slutten i møtet med de 11 apostlene heter «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene» (Luk 24,45). Dette må vi kunne også forstå som Den hellige Ånds verk, selv om det blir beskrevet at apostlene mottar Ånden først på pinsefesten.
Men før vi kommer så langt i fortellingen om Sønnen og Den hellige Ånd, er det viktig å tenke seg samarbeidet mellom de to personene i Treenigheten i det som fortelles om Jesus. Hans forkynnelse, de mange lignelser, de ulike bilder, de mange skriftreferanser, er uten tvil inspirert av Den hellige Ånd. Men enda tydeligere må vi tenke oss at Den hellige Ånd er involvert når Herren helbreder de syke og driver ut demoner. Og hva når vekker de døde til livet? Bare det viser at døden ikke har det siste ord. Men spiller ikke Den hellige Ånd en rolle for å «hente» tilbake de døde? Tenker vi nok over dette? Det er ikke uten grunn at Johannes understreker at Lasarus hadde vært død i fire dager og Jesus ble advart om at han allerede luktet. Likefullt kommer han tilbake til livet på Herrens ord. Har ikke Den hellige Ånd vært involvert i bakgrunnen? Uansett hvordan vi svarer på et slikt spørsmål, må det ikke være noen tvil om at Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd er hele tiden ett også mens Sønnen er inkarnert i vår virkelighet. I Jesus Kristus, Guds menneskevordende Sønn, er det Gud vi møter. Flere ganger kan vi lese i den greske originalteksten at han bruker «ego eimi» om seg selv: «Jeg er»! Det samme som Gud sa om sin identitet til Moses fra den brennende tornebusken. Jesus og Gud er identisk. Jesus sier det når han kommer gående på vannet, når han beskriver seg selv på de mange ulike måter, særlig i Johannesevangeliet. Jeg er den god hyrde, det levende vann, brødet fra himmelen, veien, sannheten og livet osv. Den som kommer til å gå gjennom lidelse, død og oppstandelse er i sannhet Guds Sønn. Men der fortsetter vi i neste preken.
P. Arne Marcos Blogg 