Dagens tekster ønsker å hjelpe oss til å forstå hvilket stort fellesskap Gud har tatt oss inn i, gjennom Sønnens død og oppstandelse for oss. Gud søker fellesskapet med mennesket og ønsker å dele sin kjærlighet med det. Gjennom Sønnen har Gud gitt denne kjærligheten et nytt rom og en ny form å meddele seg på.
«Vi får kalles Guds barn – ja, vi er det!» hører vi i Johannes første brev i dagens andre lesning. Sønnens seier har gjort det mulig for oss å tre inn i et forhold til Gud som Hans barn. Blir vi ikke gjenkjent som det, er det fordi verden ikke kan se den indre relasjonen mellom de døpte, Guds barn, og Gud. Samtidig ser vi frem mot noe enda større som blir åpenbart når vi en dag trer inn det endelige rom i Guds evige nærvær.
Den gode hyrde peker på det samme, inderlige forholdet i kjærlighet. Det er en dyp gjensidig kjærlighet mellom hyrden og hans flokk. Bildet på forholdet mellom hyrde og får, er ikke ment å skulle si noe nedsettende om dem som tilhører Herren.
Nei, det er et bilde som peker mot hengivelsen Herren har utvist for sine. Han har jo selv sagt at «ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner». Det er det han gjorde selv som vår gode hyrde. Gjennom hans dype hengivelse for vår frelses skyld er han selv blitt kjærlighetens endelige form og mål. All kjærlighet er underordnet denne kjærligheten som er den største.
Det er dette dype og inderlige forholdet mellom Gud og menneskene i Jesus Kristus som gjør det mulig at den lamme blir helbredet når den tidligere fiskeren, Simon Peter, nå Kirkens klippe, befaler ham å reise seg og gå i Jesu Kristi navn.
Herren er hjørnestenen som ble forkastet, og som den nye pakten er bygget på. Jesus Kristus er det eneste navn som vi kan frelses ved, slik Peter sier så riktig i den første lesningen fra Apostlenes Gjerninger.
Peter med sitt helt spesielle kall i det nye fellesskapet, vår katolske kirke, stod i et helt spesielt forhold til Herren. Vi kjenner til noe av dette gjennom evangeliene. Men det må ha vært dypere og mer intimt enn det vi kjenner til. Fordi Peter ble i sannhet klippen som Kirken er bygget på.
Denne Kirken, dette fellesskapet som Gud har skapt i Sønnen og Den hellige Ånd, og som er Kristi brud, trenger til enhver tid mennesker som er åpne for et kall til en spesiell tjeneste. Enten det er som ordensfolk, diakoner, prester eller biskoper. Derfor har vi som tradisjon i dag på denne spesielle søndagen å be for slike kall. Vi må aldri resignere og gi opp å be om kall.
Et kall er ikke noe en person velger for seg selv, men det er noe Gud velger for en. Men utfordringen for den som kalles, er å høre kallet og svare på kallet. Det er Gud som vet hvem Han kaller. Kallet er alltid personlig, rettet til en helt konkret person. Det er ikke universelt som om hvemsomhelst ville kunne få det. Nei, bare Gud har oversikten over helheten og som vet hvorfor akkurat denne personen kan kalles til en slik tjeneste og ikke en annen. Overhører personen kallet blir ikke kallet gitt en annen. Derfor er vår bønn så viktig, både om at de som er kallet lytter til kallet og følger det, men også om at flere må bli kallet. Derfor fortsetter vi å be for kall.
P. Arne Marcos Blogg 