Dagens fest for vigslingen av Lateranbasilikaen i Roma har tekster som inspirerer til å gjøre seg tanker om tempelet. Et tempel er det sted hvor Gud er etter gammel jødisk tenkning. Dette har hatt ulike utforminger gjennom historien. Det første tempelet var hagen skildret i Genesis (1. Mosebok) kapittel 2. Her vandret Gud gjennom hagen. Etter en lang historie bygget kong Salomo det første tempelet i Jerusalem hvor Guds nærvær tok bolig. Men etter tempelets ødeleggelse i 586 f.Kr. opphørte dette nærværet. Det kom aldri tilbake i det andre templet som ble bygget noen tiår senere og som ble stående til år 70 e.Kr. da det ble ødelagt for godt. Det er dette templet som står på Jesu tid.
Allerede i begynnelsen av Johannesevangeliet blir det skildret hvordan Jesus reagerer på handel og vandel i tempelet (Joh 2,13-22). Herrens reaksjon og handling er på den ene siden en klar kritikk mot den korrupte ledelsen i templet på den tiden, men den er på den andre siden også et varsel om ødeleggelsen som kommer i nær fremtid. Selvfølgelig blir de ansvarlige opprørt og undres over Jesu fullmakt til å gjøre noe slikt. Da kommer han med sitt oppsiktsvekkende svar: «Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.»
Dette er et så utrolig utsagn at reaksjonen er helt forståelig: «Det har tatt seksogførti år å bygge dette templet, og du vil reise det igjen på tre dager?» De kan ikke annet enn å tenke konkret ut fra de fakta de har. Det enorme arbeidet med byggingen krevde mange tiår og så skulle Jesus gjøre dette på bare tre dager! Selvfølgelig forstod de ikke at Jesus snakket på et annet plan.
Johannes hjelper leseren til å forstå det riktig: Jesus talte om sitt legemes tempel. Jesus har med andre ord omdefinert tempelet fra å være en bygning av sten i sentrum av Jerusalem til å være hans eget legeme som en levende bygning. Dette er ubegripelig for dem som hørte det. De kunne ennå ikke vite at dette først kom til å bli realitet gjennom oppstandelsen.
I den nye pakten som Jesus Kristus innstifter, er hans legeme tempelet. Hans legeme er Guds nærvær i verden. På veien til det lovede land, bar folket med seg det allerhelligste, telthelligdommen, hvor Gud var nærværende, hvor Gud «tabernaklet». Det er grunnen til at vi kaller skapet hvor vi oppbevarer Kristi legeme i kirkerommet for tabernakel. Det er det nye allerhelligste hvor Guds nærvær er. I det transsubstansielt forvandlete brød og vin til Kristi legeme og blod er Jesus Kristus reelt tilstede. Det er det som er ment med realpresens. Derfor er kirkerommet det helligste sted vi kan befinne oss, uansett om det er et lite unnselig kapell eller en praktfull katedral eller hva som helst imellom.
Men ikke nok med det. I kommunionen mottar vi dette nærværet i Kristi legeme. Vi tar det inn i oss. Derfor kalles vi levende stener på det nye templet fordi Herren tar bolig i oss. Ikke uten grunn sier Paulus i dagens lesning: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? … For Guds tempel er hellig, og dette templet er – dere selv» (1 Kor 3,16-17).
Er ikke det et praktfullt bilde på Guds tempel? Vi selv! Gud gir oss ved seg selv en større verdighet enn vi noen gang kan gi hverandre. Vi er lemmer på det nye legemet Kristus. Det menneskelige livet er absolutt hellig fra unnfangelse til død. Derfor advarer Paulus: «Og ødelegger noen Guds tempel, skal Gud ødelegge ham» (1 Kor 3,17).
En advarsel som dessverre ofte ikke blir hørt i vår verden. Respekten for menneskets unike verdi i Guds plan for skaperverket svinner hen. Vår tid trenger sårt en fornyet innsikt og forståelse for denne unike verdien for både mennesket og skaperverket.
Ærer vi og lovpriser vi Gud i det nye tempelet, i Guds Sønns legeme og blod, og tar Ham imot, fornyes vi innenifra og vi kan bidra til å fornye jordens åsyn.
P. Arne Marcos Blogg 