Vi befinner oss i kirkeårets siste uker. I tiden mellom Allehelgensdag og Kristikongefest er hovedtemaet i forkynnelsen at vår Herre Jesus Kristus skal komme tilbake i herlighet og at Guds rike vil bli fullendt. Det er dette som er vårt store håp, det er et emne vi alltid bør be om.
Guds rike er et rike, som allerede begynner der hvor mennesker tar imot Det glade Budskap, tror på det, omvender seg og lever og handler etter det. Da kan Guds rike erfares allerede nå, selv om det ennå ikke er kommet i sin fullendelse. Dette danner en spenning som vi kristne lever i: spenningen mellom et allerede og et ennå ikke.
Kristus forteller en lignelse med fem kloke og fem uforstandige terner som skal motta og ledsage en brudgom med sine oljelamper for å forklare dette.
Hva er det uforstandige ved det de uforstandige ternene gjør? De har tatt med for lite olje. De har ikke regnet med at brudgommen kan bli forsinket. I likhet med de kloke ternene var de til stede fulle av begeistring og glede. De ville motta brudgommen og slutte seg til hans festlige opptog. Ja man kan til og med si: de uforstandige ternene hadde innstilt seg så intenst på dennes komme, at de ikke kunne tenke seg noe annet mer.
Nettopp i det å være fiksert på det snarlige møtet er det som gjør dem uforstandige. Det kloke ved de andre ternene er at de regner med en mulig forsinkelse. De tar med nok olje slik at de kan holde liv i lampene selv etter en lengre pause.
Eller sagt på en annen måte: det kloke ved de kloke ternene er deres nøkternhet og skepsis som får dem til å tenke: «Vi kan ikke vite nøyaktig når brudgommen kommer, derfor regner vi med en viss ventetid».
De kristne var i den første tiden helt overbevist om at den oppstandene Herre snart ville komme tilbake for å opprette Guds rike i dets fullendte form. Det skulle holdes dom og livet på den fornyede jord skulle endelig begynne. Men det ble ikke slik. Herren kom ikke slik de hadde regnet med. Derfor måtte de kristne lære seg å vente.
Vi venter den dag i dag på Herrens endelige komme. Derfor er det oppstått en annen fare for oss. De færreste venter fulle av iver at Herren snart vil komme, lik de uforstandige ternene. I dag et det uforstandige heller at man overhodet ikke lenger regner med Herrens komme. Mange lever som om Herren ikke en gang eksisterer.
Men slik ønsker ikke vi å leve. Vi vil være forstandige og være rede til å møte Herren nå, men også være tålmodige og rede om Herrens komme trekker ut. Vi kjenner ikke dagen eller timen. Men vi kan øve oss i å være rede ved å tre inn i messefeiringen med samme holdning som de forstandige ternene. I messen kommer Herren igjen og igjen. Messen er en forsmak på den himmelske bryllupsfesten. Lar vi denne holdningen få plass i våre hjerter vil håpet vokse og fordypes i oss. Da vil visdommen få bedre vekstgrunnlag. Vi hører i den første lesningen at «visdommen er som et strålende lys, den forgår aldri». Visdommen er det lys, den «oljen» som våre livs «lamper» trenger. Da har vi tilstrekkelig med oss uansett hvor lenge det vil ta til Herren kommer. Eller når vårt personlige endelige møte med Herren kommer ved dette livets ende. Da har vi intet å frykte, men alt å håpe.
P. Arne Marcos Blogg 