Maria – en betraktning

Ønsker vi å nærme oss Marias skikkelse, nærmer vi oss Guds kjærlighet, men også Guds mysterium. Det er bare mulighet å nærme seg henne, dersom man forstår den teologiske betydningen av det første menneskeparets fall. Hele frelseshistorien deretter handler om Guds søken etter mennesket, Guds ønske om å være Gud for menneskene. Men samtidig er også ønsket der å rette opp igjen det gale Adam og Eva hadde utløst i menneskeheten gjennom sin grunnleggende ulydighet og mistillit til Guds kjærlighet og evner. De var falt for fristelsen å være guddommelig uten Gud.

Grunnen til at jeg skuer mot den bibelske begynnelsen er at Maria og det som skjer med Guds Sønn som blir menneske i Jesus, kan ikke forstås uten denne opprinnelige hendelsen som bakteppe. Forstår man ikke konsekvensen av syndefallet, forstår man ikke Jesus og Maria.

På et tidspunkt i historien bestemmer Gud seg for å tre inn i historien for å gjøre det som ikke lykkes gjennom å kalle mennesker gjennom mange tusen år. Nemlig selv å være det fullkomne menneskelige svar på Guds kjærlighet. Dette er en så genial guddommelig plan at intet menneske ville være i stand til å tenke den.

Den hellige Treenighet i Fader, Sønn og Hellig Ånd er ett i denne planen og gjennomfører den i sin intakte treenighet. Når Sønnen tar på seg å tre inn i den menneskelige naturen, ønsker Gud at det skal skje slik ethvert menneske trer inn i verden, gjennom graviditet og fødsel. Problemet er at den menneskelige naturen er skadet gjennom urparets synd, en synd Sønnen ikke kan ha andel i. Synd har ingen plass i Gud, da synd er en handling mot Gud.

Den Hellige Ånd kommer på banen og løser dette ved at i det en kvinnelig person unnfanges, beskyttes hun, Maria, mot ursynden for at en kvinne uten synd kan bære frem Sønnen i Hans menneskelige natur for at Sønnen skal være et menneske uten synd. Alt vi sier om Maria er en logisk konsekvens av Sønnen.

Maria vokser og på et tidspunkt i hennes liv som Gud også har valgt, kommer engelen Gabriel til henne for å meddele henne Guds plan om å fødes inn i vår verden. Det er den viktigste samtalen mellom et menneske og himmelen siden menneskeheten ble til. Det er dramatisk øyeblikk for menneskeheten: vil hun si ja eller nei til Guds frelsesplan? Hun svarer ut av en helt fri vilje: «Se jeg er Herrens tjenerinne, det skje meg etter ditt ord». Hun gjør det på vegne av hele menneskeheten og hun retter opp Evas ursynd med sitt «Fiat», sitt «Ja». Nå er veien åpnet for at også Adams ursynd kan rettes opp ved at Sønnen blir menneske. Den Hellige Ånd bevirker Sønnens unnfangelse i Maria. Han fødes så og gis navnet Jesus, han som skal frelse verden.

Det er ikke mulig å overdrive betydningen av at Gud gjennom Sønnen blir et menneske som vi, «lik oss i alt, bortsett fra i synd». Han er den rene mann uten synd, slik Maria er den rene kvinne uten synd. Slik er menneskehetens skadete natur blitt restaurert og frelsen er blitt konkret mulig.

Det er selvfølgelig mulig å diskutere i det uendelige om det var nødvendig at Gud valgte å gå frem på denne måten. Det avgjørende er at Gud er helt fri overfor oss i alle avgjørelser og behøver ikke å rettferdiggjøre seg overfor oss i noen spørsmål. Budet i hagen var helt og holdent Hans vilje, inkarnasjonen av Sønnen var helt og holdent Hans vilje. Vi kan bare ta imot og være «ja» eller «nei».

Men det som er fascinerende for oss mennesker er at gjennom Sønnens liv som mennesket Jesus, erfarer Gud fra «innsiden» hva det vil si å være menneske, den skapning som er skapt i Hans bilde. Gjennom Sønnens lidelse, død, oppstandelse og himmelfart er den menneskelige lidelse og død gått inn i Guds indre virkelighet som treenig Fader, Sønn og Hellig Ånd. For Gud er det ingen avstand til mennesket, mennesket er en del av Gud. Som den nye Moses startet Sønnen den nye utgangen med den nye påsken til det nye lovede landet, det himmelske riket med det himmelske Jerusalem.

Maria fikk dele mange år med sin sønn og opplevde Sønnens ord og virke til tider på nært hold. Hun «gjemte alt i sitt hjerte og grunnet på det». Hun delte Sønnens lidelse da hun stod under korset og det ble hennes egen lidelse. I livet med hennes nye sønn, Johannes, gitt henne av Herren på korset, har hun og disippelen sikkert delt mange erfaringer og opplevelser.

Maria var uten synd, derfor behøvde hennes legeme ikke å vende tilbake til støv, i likhet med Sønnens legeme. Det har siden Kirkens tidligste tid vært en tradisjon at du hun døde, ble hennes legeme tatt opp i himmelen. I Himmelen er hun dronningen, mens Sønnen er kongen. Etter gammel praksis, var det ikke kongens hustru som var dronning, men kongens mor. Mange henvendte seg til dronningen for eventuelt å få tre frem for kongen i audiens. Her finner vi en pekepinn på hvorfor vi i Kirken ber Maria om å gå i forbønn for oss. Hun som gjemte alt i sitt hjerte kjenner Sønnen bedre enn noen av oss. Slik hun gjorde under bryllupet i Kana da hun viste Sønnen brudgommens forlegne situasjon, slik kan vi tro viser hun Sønnen vår situasjon når vi ber om det. Men Sønnen er helt fri i hvordan Han handler i forhold til morens forbønn.

Maria og Jesus, Guds Sønn, er levende personer som ikke er oss fjerne men nære. Men fra en annen virkelighet enn vår, fra Guds virkelighet. En virkelighet vi inviteres inn i og som vi kan velge å takke ja til.