I dag feirer Kirken minnedagen for den hellige pave Johannes Paul II. Han er den eneste helgen jeg til nå har fått hilse på i likhet med utallige mange andre mennesker. Jeg vil mimre litt om når jeg fikk se og møte ham.
Det begynner egentlig før han ble valgt til pave. I min tid som ungdom i Kirken var ikke akkurat paven en vi snakket så meget om. Selvfølgelig ble hans navn alltid nevnt i messene, men i ungdomstiden er man gjerne opptatt med meget annet. Nå har det seg slik at jeg flyttet til Trondheim like etter at pave Johannes Paul I var valgt. Et valg jeg fikk med meg i nyhetene etter at jeg også hadde fått med meg at pave Paul VI var død. Jeg ankom byen en ukes tid etter denne pavens valg.
I Trondheim møtte jeg et meget godt studentmiljø i St. Olav menighet. P, Olav Müller var sogneprest og vi møttes ofte med ham. På NTH ble det også fort kjent at jeg er katolikk, som vanlig var jeg den eneste i klassen. Sjokket var stort da jeg etter kort tid fikk høre at den nye paven var død etter bare 33 dager. Nå ble alt helt anderledes for meg. For i Trondheim var det et miljø som interesserte seg for pavevalgt og alt som henger sammen med det. Her kan man ikke overdrive p. Claes Tandes kunnskap og innsikt. (På den tiden var han ennå lærer). En helt ny verden åpnet seg for meg. Jeg fikk vite om mulige papabile kardinaler, et tema jeg aldri hadde tenkt over før.
Men ingen kunne forutse at den nye paven ville komme fra Polen, den første ikke-italiener på 455 år. Han ble valgt den 16. oktober 1978. Da han var relativt ung, bare 58 år gammel, kom han til å være pave en hel generasjons tid.
Tidlig på sommeren 1982 besøkte jeg min onkel Marco, min fadder, i Roma. På den tiden var han ved den østerrikske ambassaden i Italia. Den gangen var fly ennå utelukket for en student, så det ble interrail og en 42 timers togtur fra Oslo. (Den gangen behøvde jeg bare bytte tog i Hamburg og Frankfurt på strekningen mellom Oslo og Roma Termini. Prøv det nå!).
Takket være min onkel fikk jeg oppleve paven tre ganger mens jeg var i Roma. Som diplomat skaffet min onkel meg plass blant diplomatene både under onsdagsaudiensen på Petersplassen og under pave Johannes Pauls første helligkåring i Peterskirken. Det var Crispino da Viterbo han helligkåret og det skjedde den 20. juni 1982. Jeg opplevde også paven under prosesjonen på Kristi Legemes Fest det året. Alt gjorde sterke inntrykk på meg og spesielt fordi jeg på den tiden allerede hadde bestemt meg for å prøve kallet etter endt NTH.
Den neste gangen vi «møttes» var året etter. I løpet av 1982 hadde vi bestemt i St. Olav menighet å ha en pilegrimstur til Roma i 1983. Jeg var med i arrangementskomitéen. Turen var planlagt å skulle være i påskeoktaven det året. Etter at alt var bestilt og gjort klart, ble det overrakende forkynt av paven at 1983 skulle være et hellig år siden det var 1950 år etter Kristi korsfestelse og oppstandelse. Dette satte Roma på hodet og plutselig ville alle ha langt flere penger av oss. Men vi stod på vårt og fikk gjennom at de priser som var avtalt skulle opprettholdes.
Men denne overraskelsen førte til at vi var den første gruppen fra de nordiske land som kom på offisiell valfart til Roma i dette hellige året. Vi hadde fått en fremtredende plass under onsdagsaudiensen hvor paven ville komme forbi. Min oppgave var å overrekke paven en kopi av Mosvik-krusifikset. Da paven kom til meg, opplevde jeg et sterkt og uforglemmelig inntrykk. Det var som om alt rundt paven og meg forsvant for et øyeblikk. Vi så hverandre i øynene og jeg så i ham et sterkt nærvær. Et øyeblikk var det som bare jeg fantes for ham. Jeg sa bare kort på tysk at vi er en gruppe pilegrimmer fra Trondheim i Norge. Så gikk han videre og hilste på andre i gruppen.
Den neste gangen kom mens jeg studerte i Münster. Paven kom på besøk den 1. mai 1987. Det var første gang en pave besøkte byen 1200 år etter at bispedømmet ble grunnlagt. Det året feiret domkirken (den tredje i rekken) sitt 750 års jubileum. Blant annet besøkte han gravplassen til kardinal von Galen i domkirken. Von Galen hadde som biskop av Münster under krigen talt nazismen imot hele tiden. Han ble saligkåret i 2005 under pave Bendedikt XVI.
Men det største møtet ble under Norgesbesøket i 1989. Tre medstudenter og jeg fra ordenen kjørte messeklær som var lånt i domkirken i Münster til Trondheim. Vi kunne utruste 60 geistlige med de samme messeklærne. Den 2. juni skulle paven være i Trondheim. Han skulle feire messe i NTHs idrettsbygg og alle barna i Midt-Norge Stift skulle motta Førstekommunion. Vi fire ordnet på morgenen «sakristiet» i idrettsbygget. De to vanlige sakristanene i menigheten skulle betjene paven i et eget rom, mens vi skulle ta oss av kardinalene, biskopene og prestene.
Vi mottok paven utenfor St. Olavs kirke da han kom fra Nidarosdomen. Det var første gang vi fikk håndhilse på ham og ble presentert for ham. Vi fulgte ham inn i kirken hvor han først bad en kort stund foran Mariafiguren før han bad igjen foran i kirken. Deretter gikk han til lunsj med stiftets prester mens vi gikk ned i menighetssalen med alle de andre gjestene.
Under messen fikk vi sitte fremme i «korrommet» og opplevde alt på nært hold. Da han dro fra idrettsbygget med kurs for Tromsø fikk vi igjen hilse på ham. Han takket oss for alt. Det var siste gang jeg fikk oppleve ham på nært hold.
P. Arne Marcos Blogg 