Dagens evangelium om kongens festmåltid innbyr oss til å tenke over to spørsmål: Hva betyr vi for Gud? Og hva betyr Gud for oss?
Er vi viktige for Gud? Lignelsen gir oss et klart svar på det: Ja. Vi er viktige for Gud. Vi er verdifulle. Lik en forelsket ung mann eller kvinne frir Han til menneskene. Han inviterer til en fest. Men Han vil ikke tvinge noen. Tvang og kjærlighet passer ikke sammen. Frivillig skal menneskene delta på bryllupsfesten som kongen – Gud – holder for sin Sønn.
Det er det første og viktigste som lignelsen forteller oss: Gud er en inviterende Gud. Lik brudgommen som lengter etter sin brud og gleder seg til bryllupet, slik viser Gud seg. Og Han trenger et fellesskap av mennesker som vil feire festen med Ham. Han lengter etter et festlig samvær. «Himmelriket» eller «Guds rike», som begynner her på jorden, kan sammenlignes med en bryllupsfest. Gud sendte sin Sønn til verden for å forkynne det glade budskapet: «Gud elsker dere, hver og en uten unntak. Dere er viktige og verdifulle for Ham. Gjennom meg er dere forbundet med Gud. Det er som et ekteskap, et bånd mellom Gud og dere». Sett slik, er vi uendelig verdifulle for Gud.
Hvis vi er så kostbare for Gud, hva er Han da for oss? Er vi slik som bryllupsgjestene i lignelsen? Som har en unnskyldning parat når vi mottar innbydelsen? Åkeren er viktigere, forretningen, alt annet er viktigere.
Evangeliet sier: «Men de brydde seg ikke om det.» Det har bestandig fantes mennesker som har hatt en annen forestilling om Gud eller som ville klare seg uten Gud. De svarer Guds kjærlighetsfrieri med et blankt «Nei». De lar Ham bare stå med sin invitasjon og går heller sine egne veier.
Da blir kongen rasende. Den lidenskapelige kjærligheten til menneskene viser følelser som harme og sinne. Lignelsen om den kongelige bryllupsfesten er et uttrykk for Guds kjærlighetssorg. Vi står ved spørsmålet: Hva er Gud verdt for oss? Innehar han den første plassen i vårt liv? Tar vi oss gjerne tid for ham for bønn, for å feire eukaristi? Ikke av plikt, men av kjærlighet? Hvis vi er verdt alt for Ham, hvis Han – som det heter i det første Johannesbrevet – har elsket oss først, da er bare kjærligheten det eneste og riktige svaret.
De innbudte ville ikke komme, forteller lignelsen. Hvem, historisk sett, Matteus har for øye vil vi ikke ta for oss, men forsøke å forstå lignelsens indre utsagn. For med de invitertes avslag er historien ikke over, for kjærligheten gir ikke opp.
Kanskje vi først skulle spørre oss: Hvorfor tvinger ikke Gud menneskene til deres lykke, til å høre på Ham, til å ta imot innbydelsen? Viser ikke den allmektige Gud seg som avmektig? Hvis vi ser i dybden er det ikke en avmektiges hjelpeløshet, men den elskendes avmektighet. Gud er kjærligheten, og kjærligheten til Ham kan ikke fremtvinges. Den kan bare invitere, fri, be og vente tålmodig.
Men kjærligheten gir ikke opp. Den begynner på nytt å invitere, å fri og å be. Bryllupsfesten blir på ingen måte avlyst. Gud gir ikke opp, Han gir ikke opp noen mennesker. Evangeliet sier ettertrykkelig at også onde er kalt og invitert til Guds bryllupsfest.
Kanskje ville vi nå spørre: Hva – jeg også? Får jeg lov til å være med? Ja hvis det er slik, hvis Gud er så god! Burde ikke Guds godhet forandre oss, gjøre oss til nye mennesker?
Men hva er det med de manglende bryllupsklærne? Hvordan skal en som kommer fra gaten kunne være festlig kledd? Bryllupsklærne er ikke de flotteste klærne etter aller siste mote, men et bilde på et elskende hjerte, slik Kolosserbrevet beskriver det: «Så skal dere da, som Guds utvalgte, som hans elskede og hellige, ikle dere et varmt hjertelag, godhet og ydmykhet, mildhet og tålmod» (Kol 3,12). Bryllupsklærne er kjærligheten.
En sitter i selskapet uten kjærlighet, dvs. ikke frivillig eller med glede. Han har ikke noe å gjøre på kjærlighetens fest. Bare de som kan elske har adgang. Gud tvinger ingen. Hvis en forblir utenfor, da er det ikke fordi Gud ikke vil ha ham med, men fordi denne heller vil forbli utenfor og ikke ønsker å delta i festen. Om det finnes et slik endelig avslag?
Innbydelsen gjelder og forblir gyldig for alle. Det er opp til oss å svare på den. Den inviterende Gud sier til oss: hjertelig velkommen!
P. Arne Marcos Blogg 