Preken: 5. søndag i påsketiden

Herren skal snart ta avskjed med disiplene: ”Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere”. Det er like før hans himmelfart. Herrens himmelfart er overgangen fra Kirkens gryende begynnelse med Herren synlig tilstede for disiplene til den nye tiden hvor Herren er usynlig tilstede i Kirken. Det er en dramatisk overgang som nok har vært sår for dem, men som er viktig for at Kirken skal kunne gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til Herrens disipler gjennom dåpen og etter hvert bli et universelt fellesskap i verden.

Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.

Budet er helt kort og helt klart: ”Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre”. Rett og slett et bud om kjærlighet som har Herrens kjærlighet som fundament.

Herren kaller det ”et nytt bud” fordi i Det gamle testamentets tid fantes det så mange bud. Men dette nye budet var ikke formulert ennå fordi Herren hadde ennå ikke kunnet gi forbildet for nestekjærligheten som er ham selv. Fra nå av trenger man bare å se opp til ham for å kjenne og holde det eneste budet som han gir og som er tilstrekkelig for alt som må gjøres.

Men selv om Herren gir disiplene og gjennom dem oss, et eneste bud, er det selvfølgelig et bud som krever alt helt og fullt av oss. Det er et bud vi hele tiden kan vokse dypere og dypere inn i. Det er et bud vi aldri kan påstå å oppfylle helt ut. Det er et bud som hele tiden viser veien videre for oss. Det sentrale for å leve opp til budets innhold, er å la seg bære og inspirere av det forbildet som Herren selv er. Han sa også til disiplene at ”Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”. Det var dette han virkeliggjorde selv. Derfor kan vi forstå Kristi hengivelse i lydighet til Faderen som kjærlighetens objektive form som fornyer kjærlighetens innhold for oss. Det er dette nye som skal styrke oss til å gi vårt eget liv i vår tjeneste for våre neste. Det er å ”elske hverandre”.

Dette nye og eneste budet skal være det som kjennetegner de kristne og som vil sikrer at Kirken vil bestå: ”For alle skal det være tegnet på at dere er mine disipler”. Kun dette og intet annet. Ingen annen egenskap ved Kirken kan overbevise verden om det riktige og nødvendige ved Kristi person og lære.

Kjærligheten som de kristne lever og stråler ut er beviset for at all lære, alle dogmer og moralske forskrifter i hans kirke er sanne.

Kjærlighetsbudet er det som driver disiplene ut i verden slik vi for tiden hører det i Apostlenes gjerninger. Samtidig opplever de at Kirken på sin vei og i sitt oppdrag om å gjøre alle til Herrens disipler møter ”mange trengsler”.

Det skyldes at menneskene ikke er forberedt på å motta dette nye budet. Ofte er de bundet fast til ønsket om egne åndelige og materielle fordeler. Riktignok har de en forestilling og kunnskap om noe som minner om kjærlighet, men denne er ofte preget av selviskhet og er derfor begrenset i sitt rom.

I lesningen hørte vi at Paulus og Barnabas kom tilbake til Antiokia etter en apostolisk reise og forteller om hvordan Gud hadde virket gjennom dem og ”hadde åpnet troens dør for hedningene”.

Å åpne denne døren, å gi avkall på å begrense kjærligheten, er Guds nådes virke. Uten denne nåden kan ikke mennesket overskride sine grenser. Men når døren er åpnet, kan det skride ut av sine egne grenser og inn i kjærlighetens og troens rom. Da tas mennesket inn i denne kjærligheten som strømmer fra Guds hjerte og gjennom de troende inn i verden.

Det er det Kristus ønsker å oppnå med det nye budet om kjærligheten. En ny menneskehet og en ny verden som er bygget opp på kjærligheten som strømmer utfra Guds hjerte. Å leve budet fornyer verden og jordens åsyn. Denne fornyelsen begynner i hver enkelt troendes hjerte som åpner seg for Guds nåde og lar Hans kjærlighets Ånd virke i seg.

Tiden frem til pinse er en tid for å be Gud fylles oss med Den hellige Ånds gaver slik at vi kan være med på å fornye jordens åsyn.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s