Denne søndagen møter vi igjen Herren i avskjedssamtaler med disiplene. Disse samtalene inneholder samlet sett mange viktige anvisninger til Kirken.
Han etterlater disiplene fred, sier han. Han gir dem sin fred, en fred som ikke er den som verden gir. Han gir med andre ord en annen fred enn den verden kjenner til. Hvordan er freden i verden? Den kan være basert på fredsavtaler eller andre avtaler som forhindrer konflikter eller krig mellom nasjonene, folkene eller grupper. Men det er sjelden en fred som stikker dypere.
Den freden Herren snakker om og gir, er freden som er i Gud selv, en fred som er i det dype kjærlighetsrommet mellom treenighetens personer, Fader, Sønn og Helligånd. En fred som vokser i hjertet til den som elsker Herren, som akter på hans ord. Den som gjør det blir elsket av Faderen som kommer med Sønnen for å ta bolig i hjertet til personen. Den hellige Ånd blir sendt ut for å undervise den som elsker Gud om alt. Å la seg elske slik av Gud er å tre inn i den sanne freden som Gud er i seg selv. Det er den eneste freden som er verdt å kjempe for.
I lesningen fra Apostlenes gjerninger møter vi en viktig hendelse i Kirkens første tid etter at Herren er vendt hjem til Faderen. Kirkens kall er å være et fredens sted i en fredløs verden. Men på veien må hun løse mange utfordringer ved å la seg lede av Den hellige Ånd, be til ham og lytte til ham. Dette bør skje i den samme freden som Herren skjenker Kirken.
Utfordringen lesningen beretter for oss, er hvordan Kirken skal forholde seg til de hedningene som føler seg tiltrukket til Kirken og som skal leve fredelig sammen med medlemmene fra det gamle, utvalgte folket som nå følger Jesus Kristus.
Apostlene kom sammen i Jerusalem for å diskutere dette og rådslå seg imellom hvordan de skulle sikre et fredelig samliv i Kirken. De kom frem til et kompromiss som bestod i et avkall på begge sider. Hedningene behøver ikke å følge viktige jødiske skikker, slik som omskjæring, men må følge noen få spiseforskrifter og ikke gifte seg ulovlig, som har med ekteskap blant nære slektninger å gjøre.
For oss i dag er dette fjerne ting, men i Kirkens første tid var dette meget aktuelt og førte nok til mange stridigheter og ufred. Men det vi kan lære av dette, er at man av og til må være villig til å gi slipp på avkall på egne posisjoner for at Kristi fred kan leve i Kirken. Uforsonlighet og skyttergravposisjoner har intet med kjærlighet til Kirken eller Kristus å gjøre. I Kristi fred må man lytte til hverandre og tenke over den andre sidens grunner og argumenter.
Men det blir selvfølgelig mer vanskelig når en side i en konflikt ikke akter på Herrens ord ved å gå imot Kirkens lære. Da krever det klokskap og øvelse i den broderlige tilrettevisning i kjærlighet for å gjenskape freden.
Johannes ser i åpenbaringen den hellige by, Jerusalem, stige ned fra himmelen. Den vil være fredens by, det himmelske Jerusalem. Byen hvor det hersker evig fred mellom jødenes gamle testament og de kristnes nye testament.
På buens 12 porter står navnene til Israels 12 stammer, mens de 12 grunnvollene bærer navnene til de 12 apostler.
Så hvordan enn forholdet mellom jøder og kristne er i denne tiden, i den fremtidige evigheten vil det være forsonet og forenet i en helhetlighet. I denne tiden skal vi gjøre alt for å nærme oss denne fremtidige virkeligheten i så stor grad som mulig. Forholdet mellom jøder og kristne må være et forhold preget av en gjensidig kjærlighet.
Freden begynner i den enkeltes hjerte og tiden frem til pinsefesten er tiden for å be Gud om Den hellige Ånds gaver. Vi kan ikke skape den fulle freden alene, men er avhengig at den blir oss gitt som gave. Vi søker ikke den freden som verden gir, men den freden som Herren gir og som springer ut av Guds hjerte.
Freden er noe vi også må be om for vår verden. Det er alt for mange steder hvor der hersker ufred. Menneskeheten lengter etter fred, men samtidig blir den ødelagt mange steder. Hva enn det måtte være av grunner for det, det er ikke i samsvar med Guds vilje for oss mennesker og for vår verden.
P. Arne Marcos Blogg 