Lesningene fra Apostlenes Gjerninger i påsketiden er spennende fordi de forteller oss meget fra vår kirkes aller første tid. Denne gangen hører vi at mennesker ble døpt i Samaria, fordi de hadde tatt imot troen på Guds Ord, men at de ennå ikke hadde tatt imot Den Hellige Ånd. Først da apostlene kom fra Jerusalem og la sine hender på dem, mottok de Den Hellige Ånd.
Dette betyr ikke at Den Hellige Ånd til vanlig ikke mottas allerede i dåpen, men her ser vi tydelig at dåp og konfirmasjon er to forskjellige uttrykk for en sammenhengende hendelse, nemlig begynnelsen på det nye livet i Kristus. Derfor ser Kirken på dåp og konfirmasjon som to sakramenter.
Ved at det er Peter og Johannes som kommer, blir enheten mellom de nydøpte i Samaria og Kirken etablert. Vi må huske på at for jødene var Samaria et heretisk land. Allerede i apostolisk tid begynner den nye samlingen av mennesker fra alle bakgrunner i Kirken.
I dagens evangelium lover Herren at de som blir i hans kjærlighet, skal motta «Sannhetens Ånd». Herren selv vender hjem til Faderen, men sender Ånden som «en annen Talsmann». Jesus sa om seg selv at han er «Sannheten» idet i ham – i hans liv, død og oppstandelse – blir Faderens vesen utlagt fullkomment og endelig: bare ved Jesu menneskelige skjebne viser det seg at Gud er kjærlighet, at Han ikke er annet enn kjærlighet og at alle andre egenskaper Gud har er sider og aspekter av Hans kjærlighet.
Disiplene kunne ikke fatte denne Sannheten som Kristus er og lever, før «Sannhetens Ånd» kom over dem. «På den dag skal dere forstå» sier Jesus til dem, nemlig enheten i kjærligheten mellom Faderen og Sønnen og enheten mellom Kristus og de menneskene som elsker slik Sønnen gav bud om. Denne enheten er Ånden og han skaper den.
Denne enheten krever at menneskene som tas inn i Guds kjærlighet selv lever helt og fullt for kjærligheten, ellers kan de ikke tas inn i den guddommelige kjærligheten ved Ånden. Det er ikke en hvilken som helst kjærlighet, men den kjærlighet som Gud har åpenbart gjennom Sønnen. Gjennom nåden tas vi inn i denne kjærligheten. Nåden inneholder alltid kravet om å ta den imot og leve i samsvar med den.
Peter forlanger i brevet sitt at vi alltid skal være rede «til å svare for dere, når dere blir krevd til regnskap for det håp som bor i dere». Dette er konsekvensen av det Herren sier i evangeliet. Den kristne må ved sitt liv vise at «Sannhetens Ånd» animerer ham i alt.
Det skjer ikke ved hovmodig å påstå at man har sannheten; vårt svar til dem som er nysgjerrige på oss må være «stillferdig og med all respekt», skriver Peter. Stillferdig fordi vi ikke eier sannheten, men fordi den er oss gitt, med respekt, fordi vi må respektere andres oppfatning og søken etter sannheten.
Regnskapet vi avlegger skal ikke bestå av stridigheter og retthaveri, men av to ting: for det første gjennom en god «kristen livsførsel» slik de som håner oss, blir «gjort til skamme» gjennom nettopp vår livsførsel». For det annet gjennom å lide for sannhetens skyld, fordi vi da vil komme nærmere den sannheten vi bekjenner: Jesus Kristus.
Også Kristus, den rettferdige døde «for de urettferdige»: i vår etterfølgelse avgir vi det beste vitnesbyrd for ham. Og dette vitnesbyrdet kan koste oss vårt jordiske liv, men ved at det bærer vitnesbyrd om Kristus, vekkes oss opp i kraft av hans Ånd til nytt liv.
Levende i Kristi kjærlighet, fylt av Den Hellige Ånd gjennom dåp og konfirmasjon, har vi intet å frykte, men alt å vinne.
P. Arne Marcos Blogg 