I dag hører vi det egentlige evangelium, det glade budskap, i den første lesningen fra Apostlenes Gjerninger. I 40 dager viste den oppstandene herre seg ved flere anledninger. Mange fikk se ham, ifølge Paulus mer enn 500. Det er helt vesentlig at Kirkens tro på Herrens oppstandelse er bygget på reelle møter med ham. Det er det glade budskap: at Jesus Kristus stod opp fra de døde og overvant døden.
Men det dramatiske for Kirkens fødsel og vei, er at Herren ikke lenger kan være tilstede på samme måte som han var med apostlene og disiplene. For at Kirken skal kunne leve med ham tilstede overalt hvor Kirken er, må han vende hjem til Faderen. Men uten å la Kirken være alene. Den Hellige Ånd vil komme og lede Kirken ut i verden.
Men ennå hadde ikke apostlene forstått dette helt. Derfor spør de Herren om dette er tiden for å gjenreise riket for Israel. De tror fortsatt at riket dreier seg om det jordiske Israel. Først Den Hellige Ånds komme og dynamiske virke i det nye fellesskapet vil la dem forstå at riket er noe helt nytt og av en annen verden. Et rike som vil være åpent for verdens mennesker. Et rike som er hos Gud.
I sitt svar understreker Herren at Den Hellige Ånd vil komme over dem og styrke dem. Da kan de bli hans vitner, «i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser». Dette tilsvarer i stor grad det Herren sier dem ifølge dagens evangelium fra Matteus: «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler …».
Frelsen skal universaliseres. Men det er bare mulig ved at Sønnen og Den Hellige Ånd «bytter plass», for å si det litt underlig. Men ikke slik at Sønnen forsvinner. Nei, ved Den Hellige Ånds virke, lar Sønnen seg forføye på en ny måte i sin kirke.
De befinner seg på oljeberget ifølge den videre fortellingen i Apostlenes Gjerninger. Fjellet, berget, høyden, er alltid stedet for møtet med Gud. Det er herfra Kristus løftes inn i himmelen og blir borte i en sky. Skyen er alltid et tegn på Guds nærvær. Det var slik på Sinai, det var slik da Elia ble tatt opp i himmelen, det var slik da Herren ble forklaret på berget. At Sønnen forsvinner inn i skyen betyr at Sønnen er hos Faderen i himmelen.
Men himmelen er ikke «langt borte», men en annen virkelighet. Det synes jeg er best beskrevet med ordet dimensjon, som bl.a. pave Benedikt bruker i sine Jesus-bøker om himmelen. Himmelen er en samtidig virkelighet, men i en annen dimensjon enn vår, som vi ikke kan se inn i fra vår virkelighet. Det gjør det mulig å forstå hvorfor himmelen kan være oss så nær, i Kirkens sakramenter, men også i vår bønn.
Det er nemlig oppstandelsen og himmelfarten som gjør det mulig for Sønnen å kunne gi sitt legeme og blod til Kirken. Hver gang Kirken feirer eukaristi, forvandles brød og vin til Kristi Legeme og Blod, transsubstansielt som vi sier, ved Den Hellige Ånds virke gjennom den viede prests nedkalling av Ånden over brød og vin. Det fine ordet transsubstansiasjon er etter vår tro den beste forklaring på mysteriet uten at det dermed helt og fullt forklarer mysteriet. Et mysterium er et mysterium.
Men epiklesen i messen, når Den Hellige Ånd kalles ned over gavene, er det mest karismatiske som finnes. Mer tydelig kan Den Hellige Ånds nærvær ikke bli. Sønnen lar seg forføye av Den Hellige Ånd for at hans legeme og blod kan være næring til det evige liv for de troende. Det var dette som mange av de som hadde lyttet til Kristus, ikke var i stand til å ville forstå.
Kirkens liv og eksistens er mulig ved Den Hellige Ånds virke. Men dette vet ennå ikke apostlene der de står og stirrer mot himmelen. For at de setter seg i bevegelse, kommer to engler og vekker dem. De drar så ned til Jerusalem igjen for å vente på Den Hellige Ånds komme. De holder seg samlet i nattverdsalen og forbereder seg på Åndens komme gjennom bønn. De velger også Mattias til å erstatte forræderen, Judas Iskariot, mens de venter på Ånden.
Den Hellige Ånd er en levende og dynamisk kraft i Kirken den dag i dag. Frem til pinse er det en viktig tradisjon å be spesielt om Den Hellige Ånds virke både i Kirken men også i oss for at vi forblir levende brødre og søstre av Herren.
P. Arne Marcos Blogg 