Kjære menighet,
i 1932 skrev Aldous Huxley «Brave New World». Romanen «er en dystopisk roman av Aldous Huxley (1894–1963). Romanen ble først utgitt i 1932 og ble Aldous Huxleys best kjente roman. Historien finner sted i London i det 26. århundre. Den forutser en utvikling innen reproduksjonsteknologi, bioteknologi, og «søvn-læring», som sammen bidrar til å forandre et samfunn.
Boken beskriver en verden som også kan kalles en ironisk utopia: Menneskeheten er uten bekymringer, den er sunn og på et høyt teknologisk plan. Krig og fattigdom har blitt fjernet og alle er permanent lykkelige. Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere mye av det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», en kraftig stimulant som gir fantasier i form av hallusinasjon for å komme vekk fra smerte og dårlige følelser. …
Siden utgivelsen i 1932 har den hatt en bemerkelsesverdig innflytelse på den moderne verden.» (dette sakset fra norske Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Vidunderlige_nye_verden).
Jeg har lest den et par ganger og jeg mener det er en roman som beskriver den mulige fremtiden i forlengelse av den aktuelle utviklingen i vår verden. Etter min mening er det en meget viktig roman som er verdt å reflektere over. Og det selv om den snart er 100 år gammel. Muligens er den enda viktigere enn George Orwells «1984». Forresten leste jeg i går aftes i Peter Seewalds nye biografi om pave Benedikt at Ratzinger hadde med seg Huxleys bok hjemmefra da han begynte i presteseminaret etter krigen. Så han har nok lest boken.
Dette ønsket om å produsere det perfekte mennesket, det perfekte livet, er noe som alltid spøker i menneskets bakgrunn. I grunnen er det en av dimensjonene ved fortellingen om Adam og Eva i den andre skapelsesberetningen i Bibelen. Deres fåfengte ønske er å bli som Gud. Mennesket er ikke fornøyd med å være et menneske, en gudsavhengig skapning. Det vil frigjøre seg og innta den guddommelige rollen selv. Det er menneskets dårskap som er en grunn til at verden er blitt som den er.
Når vi leser en slik gammel tekst, bør vi huske at teologene som utviklet denne skapelsesteologien, var inspirert av Den Hellige Ånd. En sentral innsikt i deres tenkning, er at livets virkelighet i verden slik de opplevde den, ikke kan ha vært Guds vilje, men skyldes menneskelig handling og manglende evne til å lytte til Gud og følge Guds vilje. Denne innsikten må være bakgrunnen for fortellingen. Dette viser til en stor grad av dybdesyn.
Forstår vi denne innsikten kan vi se at vi i grunnen er på samme sted den dag i dag. For også nå befinner vi oss i den samme grunnleggende misforståelsen om tilværelsen. Vi tror hele tiden at vi vil kunne lage en bedre verden og et bedre liv. Men det er fåfengt. Muligens er vår tid enda verre for konsekvensen av vår manglende selvinnsikt er blitt desto større. Aldri har livet på vår jord vært så truet som nå grunnet en skapnings dominerende aktivitet.
Når vi nå går mot pinse, bør vi søke Den Hellige Ånd, og bøye oss under Gud igjen. Et samfunn uten Gud, kan ikke annet enn å bli umenneskelig. Et samfunn med Gud derimot kan bli menneskelig, når mennesket kjenner og aksepterer sin riktige plass og rolle i skaperverket. Plassen og rollen kan vi bare finne i og med Gud, utstyrt med og ledet av Den Hellige Ånd.
P. Arne Marcos Blogg 