Det er en spesiell dag i dag i og med at det er et år siden Norge stengte ned på grunn av pandemien som spredte seg ut i verden. Og fortsatt er vi plaget med denne plagen. Det har forandret meget i året som er gått.
I fjor var jeg faktisk i Trondheim dagene før. Leiligheten ordenen eide i byen og hvor pater Olav Müller var den siste av oss som bodde der, hadde jeg solgt i slutten av januar. Den nye eieren skulle overta boligen den 1. april. Da jeg hadde mange nøkler til leiligheten som pater Olav hadde fordelt av hensyn til hjelp han trengte, avtalte jeg med eiendomsmegleren at jeg ville komme med disse. Samtidig var situasjonen allerede blitt slik, at jeg for sikkerhets skyld undertegnet overdragelsesdokumentene. Jeg behøvde ikke å komme tilbake. Den 11. mars reiste jeg til Oslo på ettermiddagen i et temmelig tomt fly. Men på det tidspunktet ennå uten maske.
Grunnet min plass i provinsrådet i Tyskland hadde jeg i årene før reist ut av landet nesten hver måned. Men siden januar i fjor, har jeg bare vært i Norge. Det er det lengste sammenhengende oppholdet på mange år i Norge. I dag er det umulig å si hvor lenge det fortsatt varer. Egentlig skulle jeg ha flyttet til Tyskland i juni i fjor, men det ville uansett ikke blitt mulig. Når jeg får mulighet til å se brødrene igjen der, er umulig å si i dag. Jeg har kontakt med provinsialen på nettet. Begravelsen til p. Heinz-Josef så jeg direkte på nettet.
I fjor var det første året jeg ikke så mitt fadderbarn i Argentina, selv om vi sees på telefonen ved hjelp av WhatsApp. Men jeg savner Morón og Buenos Aires, jeg savner språket og atmosfæren. Jeg ser frem til den dagen det blir mulig å reise over havet igjen. I sommer hadde jeg for første gang på mange år i stedet en ferie i Norge som ble planlagt relativt spontant. Jeg hadde fra før den 12. mars en flybillett til Buenos Aires, men reisen ble etterhvert kansellert. Heldigvis gikk det greit å få tilbake pengene for billetten. Det ble hyggelig å reise litt rundt i Norge og møte en del venner og kjente.
Av og til tenker jeg på hvordan dette året hadde vært for et par ti år siden uten internett. Internett har gjort det mulig å møtes på en annen måte enn tidligere. Jeg er fortsatt styremedlem i Fransiskushjelpen i Oslo og vi holder møter på Teams. Det fungerer brukbart, men vil aldri bli det sammen som å møtes i samme rom. Det samme gjelder Ordenen av Den hellige Grav i Jerusalem som møtes på Zoom. Der har jeg også andre møter og kurs.
For tiden må vi bruke masker i butikker etc. her i Tromsø. Jeg var så heldig at et elskverdig medlem av menigheten på Stabekk gav meg en pakke med 50 masker i mars i fjor. Av disse har jeg fortsatt en del. Etter at jeg har flyttet hit, har jeg reist to ganger til Oslo med fly og denne uken med båt til Harstad. Alle ganger var det nødvendig å bruke maske. Det er ikke særlig trivelig, selv om man ikke merker den i stor grad når man sitter stille. Men jeg måtte lære meg å skyve brillene lengre ut på nesen for å slippe for meget dugg. Særlig nå om vinteren dugger det lettere.
Jeg bor i en for meg ny by. Men jeg har ikke vært ute å spist, ikke vært på museum, ikke teater eller kino. Mange av de årlige arrangementene i byen som kunne ha vært spennende å få oppleve, er blitt avlyst. Bortsett fra å rusle rundt, gjør jeg i grunnen lite sosialt. De mest sosiale dagene ble på en måte de tre dagene på sykehuset i romjulen.
Jeg er hverdagene på kontoret i bispegården etter morgenmessene i Karmel. På ettermiddagene, kveldene og helgene er jeg stort sett hjemme alene. Det gir meg anledning til å lese en god del, lytte til musikk og strømme interessante ting til fjernsynet (ved siden av vanlige husholdningsaktiviteter). Det er på mange måter et mer passivt liv enn det jeg var vant til. Men jeg er takknemlig for at jeg har mitt arbeid og min tjeneste. Jeg synes synd på de mange som er permittert eller er blitt arbeidsløse.
P. Arne Marcos Blogg 