Det er et interessant møte som dagens evangelium beretter om. Nikodemus var en skriftlærd og medlem av jødenes øverste råd. Han var en ansett personlighet og sikkert også velstående.
Denne mannen var tydeligvis ikke tilfreds med livet. Han hadde riktig nok alt som synes å gjøre livet verdt å leve og burde derfor være tilfreds. Men han var det ikke. Kanskje visste han selv ikke hvorfor.
Han hadde hørt om Jesus. Hans kolleger i rådet hadde snakket om ham. Og det var ikke positivt det de sa. Etter deres mening forårsaket Jesus uro i folket. Det kunne bli farlig. Romerne kunne bli oppmerksomme på dette og gripe inn. Nikodemus var tilbakeholdende. Han ville sikkert først danne seg sitt eget bilde av denne mannen. Derfor oppsøkte han Jesus om natten. Det er forståelig at han måtte beskytte sitt rykte. Kanskje var natten også et bilde på hans indre tilstand. Han befant seg i mørket og søkte lys for sitt liv. Han forsøkte det hos Jesus.
Det utviklet seg en lang samtale. Dagens evangelium er bare et utsnitt. Jesus forsøkte å føre denne dannede mannen skritt for skritt inn i troen på Jesus som Messias, som Guds Sønn. Alt dreide seg om det sentrale spørsmålet: hva gir mening, hva bringer lys inn i livet mitt?
Dette er et meget aktuelt spørsmål. Mange av våre samtidige fortrenger det. De gir seg hen heller til arbeidets stress, fritid og stadig nye opplevelser. Men når det blir stillere i dem, når de blir eldre kan likevel spørsmålene om meningen med livet dukke opp. Og særlig hos de som ikke har det bra, som blir rammet av problemer, sykdom eller som befinner seg på samfunnets rand: hva er meningen i alt dette?
Jesus viser Nikodemus og oss hvordan vi finner frem til et meningsfylt liv. Han selv er svaret. Den som tror på ham, den som innlater seg på ham i livet, finner meningen i et evig liv, som det nåværende henviser til: det evige livet i Guds fellesskap.
I dåpen ble vi tatt inn i dette nye livet. Det er det den andre lesningen fra Efeserbrevet tar opp: Gud har gjort oss «levende» med Jesus Kristus. Jesus snakker i sin samtale med Nikodemus om å fødes på ny. Nikodemus forstår det ikke. Hvordan skulle han kunne det. Et menneske kan jo ikke fødes en gang til. Han forstår det helt konkret. Jesus mener det åndelig: Mennesket må fødes igjen av «vann og ånd». Han mener dåpen. Den døpte får et nytt, men usynlig liv.
I dåpen har vår store fremtid allerede begynt. I det skjulte har det begynt. Om Nikodemus forstod Jesus da samtalen var ferdig? Han var helt sikkert på vei til å tro. Han var til stede da Jesus ble tatt ned fra korset og gravlagt. Han bekjente seg til ham.
Forstår dagens mennesker hva Kristus hadde sagt? Mange synes vel slike tanker er illusjoner. De foretrekker heller det reelle. Det man kan se og forstå. De har ingen antenne for sannheter som når ut over den begrensede horisonten til deres forstand. De mener, ifølge Paulus, å være vise, men blir til narrer.
Vi kunne ha trodd at mennesket nå burde ha forstått at de materielle tingene ikke er meningen med livet. Det burde for lengst ha fattet at ethvert fremskritt i vitenskapen og teknikken, at økningen av levestandarden ikke gir tilstrekkelig lys for tilværelsen. Vi vet jo at fremskrittet, så nyttig og nødvendig det måtte være, også kan være farlig. Det burde etter hvert være helt klart at fremskrittet bare kan tjene mennesket, dersom det bæres av en høyere mening.
Jesus Kristus, han alene er veien og sannheten, som fører til et meningsfylt liv. Han alene er lyset, som viser veien til meningen med vårt liv. I ham og med ham har Gud skapt forutsetningen for et meningsfylt liv. Han gjorde det, fordi han elsker oss. I Den stille Uke skal vi igjen få gå gjennom hans kjærlighets mysterium. Gud har kalt oss til evig liv. Kristus gikk forut for oss inn dit. I det nåværende livet går han med oss. Vi kan våge dette livet fordi han går med oss.
«Lumen Christi – Kristi lys» synger vi påskenatt siden urkirkens tid. Påskelyset, et bilde på Kristus, lyser opp mørket. De troende som tenner sine lys fra det og gir det videre, gjør sammen mørket lyst ved Kristi lys. Er ikke det et sterkt symbol for vårt liv, særlig for nettene i vårt liv, for lidelsens natt, skuffelsenes natt, natten i det å bli eldre og dødens natt? Bør vi ikke være glade og takknemlige mennesker fra dypet fordi vi erkjenner meningen med livet i et slikt lys? Måtte ikke dette lyset fra oss skinne inn i andres liv, som sliter med livet sitt? «Så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.» Dette er den beste beskrivelsen av meningen med livet vårt.