Hvorfor Tromsø?

Det er kommet meg for øre at der svirrer rykter i Oslo rundt min flytting til Tromsø. Da jeg har ført notater om veien til Tromsø, vil jeg dele noe av innholdet av disse på bloggen i håp om at det virker oppklarende. Jeg tilføyer noen kommentarer blant annet i paranteser.

Først satte jeg meg ned å skrev forhistorien for denne prosessen: «Under kongregasjonens (min orden) generalkapittel (ordenens øverste organ som samles hvert 6. år) i september 2018 kom idéen opp om å etablere et internasjonalt prosjekt for ordenen i Berlin. Dette ble tatt positivt imot av enkelte provinser. (Ordenen er del inn i ulike provinser verden over) Tanken i Berlin er å arbeide med innvandrersjelesorg og flyktninger. Provinsialen (øverste lokale leder) i Indonesia er villig til å sende to patres til prosjektet. Senere ble det også planlagt at en eller to medbrødre fra Kongo skal være med.

Under et av de mange møter i den tyske ordensprovinsens provinsråd hvor jeg var medlem fra 2015, nevnte jeg at prosjektet som er tenkt for Berlin jo like gjerne kunne være i Norge hvor ordenen i stor grad har arbeidet med innvandrere og flyktninger i snart 100 år. Dessuten ble huset på Stabekk innredet for en kommunitet med plass til 4-5 patres. I tillegg til tjenesten i Mariakirken menighet er det nok å gjøre i Oslo og omegn. Men ingen syntes det er så interessant som Berlin. Dessuten «det er så kaldt i Norge».

Da jeg trådte inn i ordenen i Tyskland i 1983, gjorde jeg det fordi den virker i Norge. Jeg følte et kall til tjeneste i Norge, men også det å være i en orden. Den gangen var personalsituasjonen der så annerledes enn i dag, at ingen på den tiden, ei heller jeg, tenkte over muligheten at det én dag kunne ta slutt her. (I 1983 var det rundt 150 medlemmer i provinsen, i dag er det under 30. Jeg er den nest yngste.)

 Når det gjelder Berlin gjorde jeg det klart ifjor (2019), at jeg ikke ønsker å delta i det prosjektet. Selv om jeg har bodd i Tyskland er det nå over 20 år siden sist og da jeg også er utlending der, mener jeg at det må være en av de tyske patrene som deltar i prosjektet.

 Men for å få til det, dukket tanken i provinsrådet opp om at jeg burde dra til vårt prosjekt i citypastoral i Koblenz for at en pater der kunne fristilles til Berlin. En for meg vanskelig tanke. Jeg begynte derfor å tenke over muligheten til å bli i Norge som sekulargeistlig i OKB».

Det første daterte notatet er dette: «4. juni 2019: I en pause under (møtet i) konsultorkollegiet nevnte jeg derfor for biskop Bernt (Eidsvig) at min orden vurderer å kalle meg tilbake til Tyskland da jeg ikke lenger bor i en kommunitet i Norge. Jeg forteller biskopen at jeg jo kunne inkardinere meg i OKB (Oslo Katolske Bispedømme) og slik bli i Norge. Biskopen reagerer på mine tanker med et klart «Nei»». Det var første gang jeg tok opp denne muligheten med biskopen.

Senere samme år, en gang til: «3. september 2019:  Under en pause på et besøk hos Caritas Internationalis under møtet med KatLuSa (Katolsk Lutherske Samtalegruppen) i Roma gjentar jeg i grunnen det som ble sagt den 4. juni. Atter en gang reagerer biskop Bernt med et «Nei». Jeg var skuffet, fordi biskopen ikke hadde noen positiv reaksjon på mitt forslag. Hadde han f.eks. sagt noe slikt som: «Dette er et alvorlig skritt å ta som du bør tenke nøye på, men dersom det blir slik, kan du regne med å ha en plass i OKB. Dersom du trenger noen form for hjelp, kan du regne med meg». Men intet i den retningen på noen måte. Jeg forstod nå at OKB ikke vil være et alternativ».

Da biskop Eidsvig også hadde ansvaret på den tiden for Trondheim Stift, forstod jeg at det heller ikke ville kunne være et sted for meg. Sa han nei til å la meg virke i OKB, ville han nok også si nei til å la meg være i Trondheim Stift.

Senere på høsten i 2019 besluttet ledelsen i provinsen at jeg skulle flytte til Koblenz i den første halvdelen av juni 2020. Ingen visste da at det uansett ikke ville bli mulig grunnet pandemien som brøt ut tidligere på året i 2020 og som nok den dag i dag ikke ville ha vært mulig. De siste par månedene av 2019 arbeidet jeg med meg selv for å ta en endelig avgjørelse om Tyskland eller Norge.

Men i januar 2020 var det fortsatt mulig å reise til Tyskland og da jeg fremdeles var medlem av provinsledelsen der, ble det til nå den siste reisen dit. Her følger et videre datert notat: «17. januar 2020: I tillegg til å være medlem av provinsrådet, ble jeg etter provinskapittelet i 2018 også medlem av en komité i provinsen for spiritualitet og kall. Denne fredagen hadde vi møte sammen med komitéen for alle som er assosiert med ordenen i en eller annen form. Bakgrunnen var at den tyske provinsen feirer 100 år for grunnleggelsen den 15. august 2020. Under møtet ble det bl.a. snakket også om mørke skygger over vår historie, spesielt gjennom noen overgrep som var skjedd i tidens løp ved våre to skoler i Tyskland. Pater provinsial mente at det er en del av vår historie som vi må leve med og bære. Det ble et viktig utsagn for meg. Jeg har aldri vært involvert i noe som helst med skolene, jeg har aldri besøkt en skoleklasse, aldri snakket med en lærer utenfor våre egne patres som tidligere var engasjert på skolene. Min tanke er et dette er ikke min historie og da overgrep er avskyelig og forkastelig ønsker jeg ikke å bære dette». Denne kunnskapen og innsikten ble vendepunktet for meg og jeg forstod at jeg ikke ville vende tilbake til Tyskland og at mitt kall er i Norge. Nå kunne jeg tenke og handle mer aktivt.

Et annet moment mot å virke i Tyskland for meg, er den såkalte synodale veien de har valgt å ville gå der. Så langt har de kommet frem med forslag som i stor grad er skismatiske og ubegripelige på bakgrunn av katolsk tro og teologi.

Så med dette i bakhodet og grunnet neiet jeg fikk i OKB, valgte jeg å reise til Tromsø for å snakke med biskop Berislav Grgić. Dette skjedde i første halvdel av februar 2020. Jeg noterte meg: «De lange, gode og åpne samtalene, samt den positive måten jeg ble mottatt på, var helt annerledes enn det jeg har opplevd i OKB. Dessuten sa biskopen som en oppsummering at jeg er hjertelig velkommen i Tromsø».

Deretter sendte jeg et brev til pater provinsial (den øverste leder der) i Tyskland hvor jeg fortalte at jeg ikke lenger synes det er riktig å flytte til Tyskland, men at jeg ønsker å bli i Norge og inkardinere meg i Tromsø Stift. Pater provinsial viste god forståelse for mine synspunkter og oppklarte meg om de nødvendige formelle skritt. Vi har hatt en god dialog på veien så langt som har vært på video over nettet.

Etter en samtale mellom pater provinsial og pater general (ordenens øverste leder), ble det foreslått at jeg søker først om et år utenfor ordenen fra og med den 1. oktober 2020 til og med den 30. september 2021 før jeg tar det endelige skrittet. Slik vil jeg kunne prøve ut om avgjørelsen er riktig. Dette ble innvilget og det er grunnen til at jeg nå er her i nord. Det er et opphold som til nå har vært både positivt og nyttig, selv om pandemien fortsatt fører til redusert virksomhet og begrensede muligheter. Men om tiden her kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. Til nå har erfaringen vært positiv og pekt i riktig retning. Jeg har ikke vanskeligheter med å se for meg en videre tjeneste i Tromsø Stift.