I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Sønnen stilte seg til disposisjon for Guds plan da tiden var kommet for å rette opp mennesket i kjærlighet. Sønnen ble menneske uten å forlate Guds hellige treenighet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Gjennom Sønnens inkarnasjon i vår virkelighet, var det heller Treenigheten som krysset grensen mellom himmel og jord. Treenigheten forble intakt, men bøyde seg inn i vår verden.

Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet og skjedde på et tidspunkt som Gud hadde bestemt. Menneskets ursynd i dets tidlige tid i skaperverket, dets ulydighet mot Guds bud, førte til at det måtte forlate paradis, men mennesket falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds. Gjennom en lang historie søkte Gud svaret på sin kjærlighet i menneskets kjærlighet.

Les mer «Preken: Julenatt» →

Menneskelig sett er det vanskelig for oss å forstå hvor grusom smertefull døden på korset var. Vår herre Jesus Kristus, den inkarnerte Guds Sønn fra evighet av, døde på et kors, romernes mest grusomme henrettelsesmetode. Han led voldsomme smerter.

Allerede i Getsemane hadde han begynt å gli inn i mørket som lidelsen kom til å bli. Han ber Faderen om å få slippe, men ber om at Guds vilje må skje. Fra korset roper han «Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er innledningen til salme 22 og på Jesu tid var det å resitere innledningen på en salme også uttrykk for at man bad hele salmens innhold. Den slutter med en håpefull vending til Gud.

Oss forteller dette at Herren er så ett med den menneskelige lidelsen, at han er så langt inne i mørket, at han knapt kan ense Faderens nærvær. Men han er ikke forlatt noe som bekreftes ettertrykkelig gjennom oppstandelsen.

Les mer «Preken: Johannes av Korset» →

Å være profet er en vanskelig misjon. Mange som lytter til en profet vil ta anstøt av dennes person eller budskap. Profeter er gjerne ubehagelige fordi de ikke tilfredsvarer de vanlige forventningene, men stiller spørsmål ved dem. Uten å ta hensyn kan de påvise den store forskjellen mellom tro og liv hos sine tilhørere. Å gjøre noe slikt kan ofte føre til de samme konsekvensene: motstand, forfølgelse og død. 

Johannes Døperen var sendt av Gud for å vitne om Lyset noe evangeliet uttrykkelig understreker. Men han vekker mistro hos folkets prester og levitter. Hans livsstil er meget uvanlig og enda mer uvanlig – ja direkte provoserende – er hans budskap og de radikale kravene han kommer med. 

De går derfor til motangrep og forsøker å diskreditere Johannes offentlig ved at de spør etter hans fullmakt. «Hvem er du?» De vil rokke ved hans autoritet, som ved det han sier og gjør, går dem på nervene. Helt tydelig blir dette med spørsmålet: «Hvorfor døper du da, siden du ikke er Messias, og heller ikke Elija eller profeten?» De bestrider hans rett til å opptre slik han gjør.

Les mer «Preken: 3. Søndag i advent B» →

Advent er en mariansk tid hvor vi venter i en voksende glede på Frelserens fødsel. Vi kan forestille oss hvor stort det hele som skjer den unge Maria må ha vært for henne. Engelen Gabriel kommer med varsel om at hun skal bli mor til Guds Sønn, at hun er utvalgt av Gud til å være Gudsføderske (theótokos). En forunderlig vis avgjørelse av Gud for at Sønnen skal kunne fødes som et menneske i full betydning av ordet.

Menneskeheten frelses ved at Gud selv i Sønnen trer inn i den menneskelige naturen for å restaurere den. Slik én, Adam, hadde ført hele menneskeheten inn i synden gjennom sin ulydighet mot Gud, fører én, Kristus, menneskeheten ut av synden gjennom sin lydighet til Faderen.

Men Sønnen skulle fødes av en kvinne av menneskeheten med vanlige foreldre, ifølge tradisjonen med navnene Joakim og Anna. Hvordan skulle Sønnen da kunne fødes inn i menneskeheten uten å være en del av menneskehetens arvesynd? Det kan kun forstås gjennom ved å betrakte Den Hellige Ånds vare og kloke handling.

Les mer «Preken: Marias uplettede unnfangelse» →

I dag hører vi åpningen av Markusevangeliet. Allerede i noen få vers er det meget vi får høre. Ordet evangelium forteller at det er godt nytt Markus vil berette. Jesu inntreden i det offentlige livet etter Johannes Døperens varsel er et vendepunkt i historien. Gud begynner nå å handle for å virkeliggjøre alt det som var blitt lovet gjennom mange århundrer. At Gud er blitt menneske, er noe helt nytt. Det er i sannhet evangelium!

Markus understreker at Det gamle Testamentet danner bakgrunnen for å forstå det som nå kommer til å skje. Han siterer Jesaja, men han vever også inn innhold fra Eksodus (2. Mos) og Malaki i sitatet. I Eksodus lover Gud folket å sende en engel som skal lede dem gjennom ørkenen til det lovede land. Ordet engel har betydningen budbringer. Mange århundrer senere forteller profeten Malaki at en budbringer vil «rydde vei» (Mal 3,1). Denne budbringeren er Elia hvis komme vil varsle de siste dager (Mal 3,23).

Les mer «Preken: 2. Søndag i advent B» →

Vi begynner veien til jul, festen for Frelserens fødsel. Det er i seg selv noe stort og ubegripelig at Gud velger å tre inn i vår virkelighet ved at Sønnen blir menneske. Han gjør det for i Sønnen å gi det fullkomne menneskelige svaret på Guds kjærlighet som mennesket selv ikke er i stand til å gi etter syndefallet og fordrivelsen fra paradis. Mang en gang i historiens løp har Gud innbudt menneskene til å gi dette svaret i kjærlighet og mange lysende skikkelser har langt på vei gitt det. Men likevel var det hele tiden noe som manglet. Nå vil Gud selv være det mennesket.

Advent fører oss inn i mysteriets begynnelse og tiden åpner med å be oss om å våke. Selv om vi snart skal feire Herrens fødsel, vet vi at vi lever i rommet mellom Herrens oppstandelse og hans endelige gjenkomst. Inn i dette rommet er det at ordet om å våke lyder. Men det er ikke et rop for å skremme oss, men for å vekke oss.

Les mer «Preken: 1. søndag i advent B» →

Med stor tålmodighet forsøker vår herre gang på gang å få oss til forstå at han ønsker å danne en ny menneskehet med dem som han samler sammen og som følger ham.

I tekstene til dagens høytid blir vi oppmuntret til fornyelse ved at vi møter Herren som konge, som hyrde. Det bygger på eldre bilder av Gud som den gode hyrde slik vi møter dem i den første lesningen. Bildene er vakre og håpefulle. Gud leter etter fårene, Han passer på å holde dem samlet. Han hjelper de bortkomne, de bortdrevne, de skadede og de syke, mens han også gjeter de fete og friske. Gud viser seg i sannhet som en god hyrde. Og han er en rettferdig dommer når Han skifter rett mellom fårene og værene og bukkene.

I gleden over den gode hyrden, lar liturgien oss synge salme 23. Vi skal ikke tvile på dagens budskap at Herren er i sannhet den gode hyrden. Det er viktig at vi har dette i bakhodet når vi hører om dommen i evangeliet. På bakgrunnen av et Herren er den gode hyrden, kan vi være sikre på å få en rettferdig dom av ham.

Hva er det så han dømmer? Han dømmer etter i hvilken grad vi virkelig har fulgt ham eller ikke. Om vi har levd det nye budet om kjærligheten eller ikke. Gjerningene han lister opp er kjærlighetsgjerninger, gjerninger som tilhører den nye jord og den nye himmel. Gi de sultne å spise, de tørste å drikke, de hjemløse et hjem, de nakne klær, de syke og fangene besøk. Gjerninger som tilhører Messias.

Les mer «Preken: Kristi kongefest A» →

Herren ønsker å bygge opp disiplene før Kirkens kommende tid. I dagens lignelse om talentene forteller han noe vesentlig for disippelens liv.

Det interessante for oss som lytter til denne teksten i dag, er at ordet «talent» er tatt opp i vårt språk for å beskrive en spesiell begavelse eller evne som noen har. Men det er lettere å forstå lignelsen dersom vi kjenner den opprinnelige betydningen av ordet.

En talent er et vektmål, som tilsvarte i overkant av 34 kilo. Var det penger som ble veid, var disse som regel av sølv. Det vil si det var enorme summer som den rike mannen gav sine tre tjenere. De skulle ikke bare ta godt vare på pengene, men arbeide med dem. Da den rike mannen kom tilbake forlangte han ikke å få sine penger, men et regnskap over det de hadde gjort med dem. De to som har arbeidet med pengene får ros, men den tredje som ikke gjorde noe, får ris.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret A» →