I dag hører vi åpningen av Markusevangeliet. Allerede i noen få vers er det meget vi får høre. Ordet evangelium forteller at det er godt nytt Markus vil berette. Jesu inntreden i det offentlige livet etter Johannes Døperens varsel er et vendepunkt i historien. Gud begynner nå å handle for å virkeliggjøre alt det som var blitt lovet gjennom mange århundrer. At Gud er blitt menneske, er noe helt nytt. Det er i sannhet evangelium!
Markus understreker at Det gamle Testamentet danner bakgrunnen for å forstå det som nå kommer til å skje. Han siterer Jesaja, men han vever også inn innhold fra Eksodus (2. Mos) og Malaki i sitatet. I Eksodus lover Gud folket å sende en engel som skal lede dem gjennom ørkenen til det lovede land. Ordet engel har betydningen budbringer. Mange århundrer senere forteller profeten Malaki at en budbringer vil «rydde vei» (Mal 3,1). Denne budbringeren er Elia hvis komme vil varsle de siste dager (Mal 3,23).
Det er ikke tilfeldig at Døperen velger å stå frem i ødemarken. Ødemarken er stedet for avkall, isolasjon, mangel på komfort. For jødene på Jesu tid var ødemarken alltid et minne om den lange vandringen gjennom ørkenen. Her hadde de lært at de er avhengige av Gud for å lede dem og gi dem det de trenger.
Men nå var landet atter en gang okkupert av en fremmed makt, denne gangen romerne. Lenge hadde det ikke kommet noen ny profet. Det var en komplisert og spenningsfylt tid de befant seg i. Men så står Johannes Døperen frem i ødemarken og forkynner omvendelse. Skal Gud på nytt gripe aktivt inn for sitt folk? Ved å la seg døpe viste de som kom til Døperen anger og omvendelse; de viste ønsket om fornyelse i sitt forhold overfor Gud.
Det er ikke tilfeldig at det er i Jordanelven dette skjer. Den hadde en stor symbolsk betydning for jødene. Etter den lange vandringen gjennom ørkenen var det nettopp denne elven de krysset for å komme inn i det lovede land. Ved å la seg døpe av Johannes i Jordans vann bekreftet de som lot seg døpe at de er Guds folk. De kom ut i ødemarken med Gud for symbolsk å tre inn igjen i det lovede land gjennom vannet. En nytt eksodus/en ny utgang hadde begynt – ikke fra Faraos fangenskap, men fra syndens fangenskap.
Johannes klær forsterket inntrykket av at han var en ny Elia. Dessuten gav gresshoppene han levde av, assosiasjon til plagene Gud lot komme over egypterne som dom over deres synd, mens den ville honningen ble assosiert med Guds løfte om å føre folket til et land «som flyter av melk og honning» (2. Mos 3,8).
Da er det ikke rart at de som kom til ham undret seg på om han ikke kunne være Messias. Men Johannes bringer bud om en som er enda mektigere og som kommer etter ham. Denne som kommer, er så mektig at Johannes ikke en gang føler seg verdig til å bøye seg og åpne sandalene for.
Den som kommer, vil døpe med Hellig Ånd. Dette minner om det bibelske løftet om at ved tidenes ende vil Gud «øse ut» sin Ånd (Joel 3,1-2; Sak 12,10). Dette vil forvandle hjertene slik at folket endelig kan svare Gud fullkomment og motta Hans velsignelser. Johannes dåp i vann, med hel neddykking, er det symbolske forvarselet og forberedelsen på neddykkingen i Guds eget liv gjennom Den Hellige Ånd som Gud lar strømme ut i Kirken etter Sønnens død og oppstandelse.
Denne neddykkingen i Den Hellige Ånd skjer i hver dåp. Det nye livet som Kristus vant for oss, begynner for oss i dåpen. Vi tilhører etter dåpen den oppstandne Herre og kan legge all vår tro, håp og kjærlighet i ham. Han er den sanne frelser.
P. Arne Marcos Blogg 