Lørdag avsluttet jeg lektyren av den utmerkede biografien om Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI skrevet av Peter Seewald. Jeg leste den tyske utgaven som jeg bestilte samme dag den kom ut. Boken er meget omfattende med 74 kapitler fordelt over 1080 sider. I tillegg er det et vedlegg med fotnoter og register.
Jeg satte stor pris på bokens grundige gjennomgang av pavens lange liv. Seewald har arbeidet meget godt med innholdet. Han har lest relevante bøker og artikler for å fremstille de ulike diskusjoner og konflikter som Benedikt har måttet ta stilling til som professor, kardinal og pave i årenes løp. Da jeg studerte i Tyskland midt på åttitallet ble jeg kjent med den tyske negativiteten til alt Joseph Ratzinger stod for. Dette preget også meg.
Men boken gir meg et helt nytt og korrigert bilde av en meget stor og viktig tenker og teolog som er langt viktigere enn det jeg har vært klar over. For meg var det helt nytt at han spilte en nøkkelrolle i formuleringene i mange av Det annet Vatikankonsils dokumenter. Uten ham ville ikke konsilet blitt slik det ble. Allerede kort tid etter konsilet la han vekt på at konsilets dokumenter må leses. Mange av misforståelsene som preger diskusjonene den dag i dag skyldes mangel på innsikt i dokumentene. De blir ikke lest tilstrekkelig. Når pave Benedikt har sagt at man bare kan forstå konsilet under kontinuitetens hermeneutikk, må det tas meget seriøst på bakgrunn av hans rolle i konsilets utforming. De som søker bruddets hermeneutikk står ikke på konsilets grunn. Ei heller på Kirkens grunn for den saks skyld.
I det lange løp blir det tydelig gjennom boken at en av de store ødeleggere av Kirkens fornyelse etter konsilet heter Hans Küng. Om jeg forstår Seewald korrekt er det Küng som kommer med den misvisende betegnelsen «Konsilets ånd», en ikke-eksisterende ånd. I Kirken forholder vi oss bare til en ånd, Den Hellige Ånd. Küng skal brukt mediene for å få fremstilt det som skjedde i konsilets plenarmøter annerledes enn det som faktisk skjedde. Her ligger allerede en kilde til at konsilet den dag i dag ennå ikke er riktig forstått.
Det interessante er også at Ratzinger ikke var «Panzerkardinal» som man gjerne sa i Tyskland. Det er en klar fortegnelse. Særlig en god del av mediene i Tyskland var glade i fremstille ham så negativt som mulig. Når den moderne agendaen er ødeleggelsen av det menneskelige livet og samfunnet, er det klart at en katolsk teolog som holder fast ved læren og tradisjonene, må angripes.
Hvor mange vet at Ratzinger som prefekt i Troskongregasjonen dro tre ganger til Brasil for å snakke med frigjøringsteologer? Han søkte den teologiske samtalen og forståelsen. Problemet for en leder av Troskongregasjonen er at man av og til møter teologer som nekter en dialog om sine posisjoner når de får spørsmål og heller løper til pressen eller andre i stedet for et fruktbart samarbeide. Jeg vet at frigjøringsteologiens far, Gustavo Gutiérrez, forholdt seg korrekt da han fikk spørsmål om innholdet i hans bok om frigjøringsteologien. Han korrigerte det som var nødvendig og gav ut boken på nytt. Slik reddet han denne sentrale teologien.
I og med at jeg studerte filosofi og teologi i Tyskland og jeg har vært tilsammen 11 år i landet, er mange navn og hendelser i biografien kjent for meg. En god del av innholdet har vært gode repetisjoner og oppfriskninger.
Det som jeg ser nå, er at Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI er et unikum på mange måter. Meget klartenkende, men ydmyk. Villig til å lytte og å lære. Samtidig med en utstrakt evne til å forstå sammenhenger og se helheter. Dessuten begavet med en ufattelig hukommelse. Som professor fylte han de største saler med studenter. Han stod gjerne bøyd over lesepulten når han doserte. Studenter gikk frem i pausen for å se manuskriptet. Men til deres forbauselse lå det aldri noe papir på lesepulten. Alt strømmet ut av den unge professorens hode.
Når han skrev bøker, kunne han sitere bøker han hadde lest 20 år tidligere, uten nødvendigvis å slå dem opp. Det satt klistret.
Seewald fikk i årenes løp lov til å stille mer enn 2000 spørsmål. Han fikk svar på de fleste. Disse intervjuene er gitt ut i fire bøker: «Salz der Erde» (1996), «Gott und die Welt» (2000), «Licht der Welt (2010) og «Benedikt XVI. – Letzte Gespräche» (2016). Men etter kapittel 74 i biografien er det et nytt intervju med paven fra 2018. Her kommer det frem at hans avgjørelse om å tre av i 2013 skyldtes utelukkende helse og krefter. Alle andre grunner blir spekulasjoner. Det blir også tydelig at han og pave Frans har et meget godt forhold. Forsøkene på å fremstille det annerledes går på medienes kappe.
For ikke så lenge siden fikk jeg Elio Guerreiros biografi om pave Benedikt XVI. Denne er skrevet i 2016. Pave Frans har skrevet forordet i denne boken. Det er meget hjertelig og varmt og det er tydelig hvor dypt de to paver setter pris på hverandre. Å prøve og etablere en motsetning mellom dem er kunstig, tross alle stilforskjeller.
Pave Frans skriver blant annet: «Alle vi i Kirken skylder Joseph Ratzinger – Benedikt XVI – en stor takk for at han alltid har stilt sin dype teologiske tenkning i Kirkens tjeneste, til sist i embeter med det største ansvar: som prefekt for Troskongregasjonen under pave Johannes Paul IIs lange pontifikat og deretter som verdenskirkens hyrde. Bidraget som hans tro og dannelse har brakt til et kirkelig læreembete, som er i stand til å møte vår tids forventninger, var av grunnleggende betydning – særlig i løpet av de siste tre årtier. Og motet og besluttsomheten som han mestret vanskelige situasjoner med viser vei hvordan man kan gjøre dette i ydmykhet og sannhet, i lutringens og fornyelsens ånd.»
Kanskje vil man med tiden lære å sette virkelig pris på Ratzinger/Benedikt og se det vide og det dype i hans tro og tenkning.
P. Arne Marcos Blogg 