Gud eller penger?

Dette er et forsøk på en kort teologisk skisse på bakgrunn av min interesse for klima og økologi og mitt nylige innlegg om temperaturresultatet for fjoråret.

Min hovedoppgave i teologi da jeg studerte var allerede et forsøk på å behandle problemstillingen i en teologisk sammenheng i faget fundamentalteologi (som har intet med fundamentalisme å gjøre, men derimot med de vitenskapelige grunnlag for teologisk arbeide …). Forsøket var å bruke Adornos herskekritikk som en mulighet til å kritisere det teologiske utsagnet om at mennesket er skaperverkets krone. Kritikken var nok riktig, men oppgaven ble likevel ikke helt vellykket. Temaet var for stort for en hovedoppgave og den relavtivt unge professoren klarte vel ikke helt å begrense den unge studentens noe for store tema.

Men interessen for teologi har aldri forlatt meg og jeg har jo siden fått arbeide langt mer med teologien, selv om det er blitt dogmatisk teologi. Vatikanet anerkjente mine videre studier og arbeider etter hovedfaget som tilsvarende lisensiat i dogmatikk. Likevel er der så meget mer jeg gjerne skulle ha bearbeidet og gjerne i videreføring av mitt daværende tema.

Det jeg spør meg er om ikke vår herre Jesus Kristus ikke utviste en usedvanlig innsikt i menneskets hjerte da han sa: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» (Matt 6,24) eller «Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Luk 16,13).

Da dette ikke er ment å skulle være en eksegetisk skisse, utelater jeg dette arbeidet her. Men hva er det så jeg forsøker å tenke på bakgrunn av dette utsagnet hvor Gud og Mammon utelukkes gjensidig som eksistensgrunnlag?

Det teologiske spørsmålet jeg vil stille i kjølvannet av Herrens ord, er om det i hele tatt er mulig å bygge opp en menneskelig verden basert på å tjene Mammon eller pengene. (Mammon betyr egentlig mer enn bare penger. Det er et begrep om materiell grådighet. Men i vår tid kan nok penger uttrykke nettopp det, da det mange steder hersker en grådighet og sult etter penger). Når nemlig det settes opp mot det å tjene Gud, er det tydelig at i vår verden skal det egentlig dreie seg om noe annet enn higen etter materiell velstand og rikdom. (Når det nylig ble meldt at 85 personer i verden har like meget som rundt halve jordens befolkning, må man fastslå at noe er rivt ruskende galt. Rikdom skal fordeles ikke beholdes, også i følge vår Herre.)

Forutsetningen for denne tenkningen er at grunnutsagnet om at mennesket er skapt i Guds bilde er sant. Er det nemlig sant, gir Herrens ord om å tjene Gud mening. Gud er menneskets urbilde og urgrunn. Kun i relasjon til Gud vil mennesket virkelig kunne bli menneskelig og utfolde seg menneskelig. Men løsrevet fra Gud vil det ikke kunne lykkes, men risikere å forfalle til grådighet og havesyke. Herren utelukker at begge deler skulle være mulig, altså både å tjene Gud og tjene Mammon. Det er tydelig et enten eller i Herrens ord.

Det kanskje største ankepunktet man kan ha mot det moderne livet er at det baserer seg på et liv i avstand til Gud og dermed livets mål og mening. For å erstatte tapet, fylles livet i stedet med materielle og overfladiske mål som skal gi en formentlig lykke. De siste par århundrende er dette kulminert i en industriell og økonomisk utvikling som på ingen måte er bærekraftig, men som mer eller mindre raserer det naturlige grunnlaget for menneskets (og mange andre leveveseners) eksistens. Det kan ikke være å tjene Gud og må derfor være imot menneskets bestemmelse.

Utfordringen vil altså være å forstå hva det vil si å tjene Gud. Svaret ligger i Herrens samlede budskap som har sitt høydepunkt i budet om kjærligheten. Altså at mennesket skal elske Gud av hele sitt hjerte og sinn, og elske sin neste som seg selv. Kun i virkeliggjøringen av dette budet kan mennesket virkelig bli seg selv og skape en verden som vil være radikalt forskjellig fra den nåværende verden. På en måte kan man si at all kristen etikk og moral er ment å skulle hjelpe oss til å fornye verden. Gud ønsker på ingen måte at vi skal rasere den, men at vi skal hegne om den og «gjete» den.

Verden er en gave som er unik og og som ikke kan erstattes. Det finnes ikke noe alternativt sted vi kunne dra til i stedet. Vi har bare dette stedet. Og det bør vi behandle slik at ikke bare vi kan leve her, men alle andre levevesener også. Hvis ikke har vi feilet som menneskehet. Så advarselen som ligger i Herrens ord er i grunnen profetisk og fremsynt.