Preken: Johannes av Korset

Menneskelig sett er det vanskelig for oss å forstå hvor grusom smertefull døden på korset var. Vår herre Jesus Kristus, den inkarnerte Guds Sønn fra evighet av, døde på et kors, romernes mest grusomme henrettelsesmetode. Han led voldsomme smerter.

Allerede i Getsemane hadde han begynt å gli inn i mørket som lidelsen kom til å bli. Han ber Faderen om å få slippe, men ber om at Guds vilje må skje. Fra korset roper han «Min Gud min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er innledningen til salme 22 og på Jesu tid var det å resitere innledningen på en salme også uttrykk for at man bad hele salmens innhold. Den slutter med en håpefull vending til Gud.

Oss forteller dette at Herren er så ett med den menneskelige lidelsen, at han er så langt inne i mørket, at han knapt kan ense Faderens nærvær. Men han er ikke forlatt noe som bekreftes ettertrykkelig gjennom oppstandelsen.

Vi følger en Gud som har gått inn i den største lidelse og det dypeste mørket som forestilles kan. Det er en helt annen måte å se Gud på, enn det mennesker har vært vant til. Gud er ikke fjern fra menneskenes virkelighet, men har delt den til det ytterste.

Dette har ført til at mange i sin etterfølgelse av vår Herre, har ønsket å fordype seg i korsets store mysterium. Ingen er vel kommet dypere inn i denne kontemplasjonen av lidelsen og mørket enn Johannes av Korset. Men det var ikke noe han bare betraktet. Han ble tidvis behandlet så ille i sin orden, at han virkelig fikk føle dette ikke bare på sjelen, men også på legemet.

Profeten Jesaja skriver i festens tekster: «Går du gjennom vann, er jeg med deg … du er dyrebar i mine øyne … vær ikke redd, for jeg er med deg!»

Johannes opplevde mørkets natt, han opplevde avstanden til Gud så sterkt, at han kunne virke dypt deprimert. Det åpnet seg da han forstod at Gud ikke var fjern, men nær ham. Bak mørket er lyset. Det er ikke et enten eller, men et både og. Johannes forstod mørkets betydning og sammenheng med lyset. Ikke et hvilket som helst lys, men det lyset som Gud er, det lyset vi ikke kan se i vår herværende tilstand, men som vi skal se når vi trer inn i de himmelske saler.

I evangeliet etter Johannes hører vi Jesu bønn for disiplene. Han ber Faderen om at de må være ett. Denne enheten var noe Johannes av korset ønsket for karmelittene. Herren ber om at de må bli i sannheten. Men også at de må få være der han er, der hvor Faderen og Sønnen er ett.

Og dette er mulig fordi Gud øser ut sin Ånd som Paulus er inne på i lesningen. Ånden gir oss rett til å være Guds barn, slik at vi kan rope «Abba, Far!» eller enda nærmere: «Pappa». Slik vil Gud være for oss: Pappa, far!

Denne innlemmelsen i det guddommelige gjennom Den hellige Ånd en gave som overgår alle våre menneskelige forestillinger om Gud. Gud ønsker å ekte menneskene til seg. Vi inviteres til den himmelske bryllupsfesten hvor vi vies evig til Gud.

Mystikerne ser dypere inn i denne kjærligheten enn de fleste oppnår. Deres erfaringer, tekster og poesi, som tilfellet er med Johannes av Korset, er fylt med en innsikt av en helhet som overgår alt mørke og all lidelse. Det er ikke uten grunn at Johannes er kirkelærer på det dypeste plan.