I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Sønnen stilte seg til disposisjon for Guds plan da tiden var kommet for å rette opp mennesket i kjærlighet. Sønnen ble menneske uten å forlate Guds hellige treenighet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Gjennom Sønnens inkarnasjon i vår virkelighet, var det heller Treenigheten som krysset grensen mellom himmel og jord. Treenigheten forble intakt, men bøyde seg inn i vår verden.
Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet og skjedde på et tidspunkt som Gud hadde bestemt. Menneskets ursynd i dets tidlige tid i skaperverket, dets ulydighet mot Guds bud, førte til at det måtte forlate paradis, men mennesket falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds. Gjennom en lang historie søkte Gud svaret på sin kjærlighet i menneskets kjærlighet.
Guds kjærlighet er en kjærlighet som søker å frelse, søker å hele, søker å tilgi, søker å fornye. En kjærlighet som skulle vise seg å overgå menneskets mulighet til å gi et tilsvarende svar. Derfor valgte Gud å tre inn i menneskeheten for gjennom den menneskevordene Sønnen å få motta det endelige menneskelige svaret på den guddommelige kjærligheten. Det skjedde stedfortredende for hele menneskeheten gjennom Sønnens lydighet til Faderen.
Han kom ikke til oss utenfra, men innenfra ved å la seg føde inn i vår verden gjennom en ung kvinnes lydighet, jomfru Marias lydighet. Marias ja til Guds plan, rettet opp Evas synd og gjorde den nye Adams fødsel mulig. Endelig kunne frelsen bli fullkommen og fullstendig.
Det er dypt fascinerende å meditere over hvor dypt Gud har bøyd seg til oss for å møte oss og innhente oss. Med sin bevegelse til oss, sprenger Gud alle menneskelige religiøse forestillinger og forventninger. Det er ikke mennesket som gir seg til Gud, men Gud som gir seg til mennesket.
Kunne han kommet på en annen måte enn å la seg føde i en ydmyk stall og lagt i en krybbe? Kanskje? Vi vet ikke. Det avgjørende er at Gud kom slik Gud vet at det er riktig at Han kommer. Det vedkommer ikke oss å vurdere Guds handling. Vi må ta den imot som den er og åpne oss for den. Den springer ut av en uendelig kjærlighet som vi bare kan bøye oss i beundring for, noe vi i natt understreker når vi straks kneler til ordene «et incarnatus est» i Credo.
Med Sønnens fødsel viser Gud sin kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet som når sitt fulle høydepunkt i Sønnens død på korset og hans oppstandelse. En kjærlighet som sendte ut Kirken og som vi er tatt inn i gjennom dåpen. En kjærlighet som vi møter i Kirkens sakramenter og som fornyer oss innenfra. Som guddommeliggjør oss skritt for skritt på livets vei. Gud bøyde seg ned til oss i Sønnen for å løfte oss opp til seg. Verken mer eller mindre. Gud er slik kjærlighet at Han vil dele sin himmel med oss, at Han vil åpne sin evighet for oss.
Når vi ser barnet i krybben, ser vi altså mer. Vi ser en kjærlighet som sprenger seg inn vår verden for å åpne den for frelsen. En kjærlighet hvis lys skinner i vårt mørke. En kjærlighet som kan fornye jordens åsyn gjennom de hjerter som lar denne kjærligheten virke i seg. En kjærlighet som virkelig kan skape fred, en fred som varer fordi den er Guds.
Julen er kjærlighetens fest, men ikke en hvilken som helst kjærlighet, den er Guds kjærlighet til sin elskede skapning mennesket.
P. Arne Marcos Blogg 