Jesus Kristus får høre at Johannes Døperen er blitt drept. Det fyller ham nok med sorg, men også med innsikten at hans eget liv kan være truet. Men da timen ennå ikke er kommet, velger han å trekke seg tilbake til et ensomt sted på den andre siden av sjøen. Han ønsker å være alene. Her kan han få muligheten til en intim samtale med Faderen i Den hellige Ånd.
Men han får ikke meget tid for seg selv. Han var nå blitt så kjent at folk strømmet til. Som den gode hyrde han er, blir han grepet av en hjertens medynk med dem. Den seirer over hans ønske om å trekke seg tilbake; han begynner å undervise dem og å helbrede de syke. Etter en stund mener disiplene at det får greie seg og vil sende folkene hjem slik at de kan skaffe seg kveldsmat.
Men Kristus ber disiplene å gi dem mat. Disiplene blir nok meget overrasket, da de ikke har mer enn fem brød og to fisker. De kan selvfølgelig ikke mette alle dem som er tilstede. Men det er nok for at Herren å arbeide med. Han ber mengden av mennesker å sette seg i gresset. Som ved jødisk festmåltid, fremsier han velsignelsen, bryter brødet og gir dem til disiplene for at de kan dele dem ut til mengden. Det skjer et mirakel som sprenger alle fysikkens lover slik vi kjenner dem. Brødet og fisken bare fortsetter å strømme ut. Ingen vet hvordan det skjer. Det eneste sikre er at Herrens sjenerøsitet strømmer ut i en enorm overflod.
Selv om det folkemengden opplever er meget spektakulært, er ikke mangfoldiggjøringen av fiskene og brødet noe helt nytt. Lignende mirakler med føde skjer også i Det gamle Testamentets tid. I ørkenen regnet manna ned fra himmelen for å fø israelittene i ørkenen. Da Elia var hos den fattige enken i Sarepta, tok ikke melet og oljen i krukkene slutt, selv om det var en langvarig sult. Elisja, Elias etterfølger, mettet hundre mann med 20 brød, hvor det ble meget til overs.
På bakgrunn av dette ser vi at Herren forføyer over en større makt enn profetene når han med færre brød kan mette tusenvis.
Mirakelet peker ikke bare bakover, men også fremover til innstiftelsen av eukaristien. Den vil komme til å bli delt ut som kommunion uten ende til alle tider og alle steder hvor Kirken ferier eukaristi.
Da fisken og brødene var delt ut, fikk alle spist seg mette. Alle fikk nok til et fullt måltid. Etterpå var det likevel så meget til overs at det fylte tolv kurver. Dette symboliserer samlingen av de 12 stammene under Jesus, slik han utnevnte 12 disipler til å være apostler. Med Kristus oppstår det nye Israel som kommer til å få som misjon å samle hele verden i Guds kirke.
Tilslutt leser vi at det var omkring 5000 mann foruten kvinner og barn. Det betyr at det samlede antall mennesker må ha vært tre, fire ganger fler. De tolv kurvene som ble til over viser at Herren gir mer enn nødvendig. Han viser til Guds gavmildhet.
Paulus sier i annet Korinterbrev: «Dere minnes jo hvor gavmild vår Herre Jesus Kristus selv har vist deg – hvordan han som var rik, ble fattig for deres skyld, og gjennom sin fattigdom gjorde dere rike!»; det dreier seg altså ikke bare om motsetningen mellom menneskets fattigdom og Guds rikdom, men om det langt dypere paradokset at Gud blir fattig for å berike oss alle, at han, den forfulgte, øser ut sin ufattelige rikdom over oss.
Dette overgår våre menneskelige forestillinger. Vi søker å bli rike, kanskje på bekostning av andre. Vi gir kanskje lite i forhold til det vi beholder selv. Da er det interessant å få høre i den første lesningen hvordan Gud tenker: «Kom bare, dere som ikke har penger! … kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk!»
Gud gir helt gratis og det i fylde. Han utsteder ikke noen regning for det Han gir eller gjør. Slik er det Gud forholder seg til oss mennesker. Han gir gratis av sin rikdom. Det er opp til oss å motta det vi får. Der hvor det som blir gratis gitt, blir tatt imot, kommer mennesket til sin rett. Der er mennesket menneske slik Gud tenkte seg det. Der hvor mennesket må regne etter, sammenligne, gjøre opp, der hvor hans regnestykke kanskje på en eller annen måte ikke går opp, kommer han til kort: «Hvorfor bruker dere penger til det som ikke er brød, og lønnen fra deres arbeide til slikt som ikke metter?» spør den første lesningen.
Det betyr helt enkelt, at bare kjærligheten og nåden, som vi får gratis av Gud, metter sjelens dype sult. Men det forutsetter at sjelen forstår denne frie gaven, eller i det minste må bringe frem en forståelse av den. Ingen kan mette seg på Guds frie kjærlighet, hvis han på en beregnende måte vil motta den for seg selv og hamstre den for seg selv. Enhver beregning må bort når mennesket trer inn i den evige pakt som Gud tilbyr.
P. Arne Marcos Blogg 