I dagens evangelium lytter vi først til Jesus Kristus som ber til Faderen. Det er en sjelden anledning for dem som leser Matteusevangeliet. Bare to ganger til i evangeliet hører vi Jesus som henvender seg så nært til sin Far – når han overgir seg til Faderens vilje i Getsemane og når han ofrer livet sitt på korset.
Bønnen kommer etter at Jesus har måtte erfare å bli avvist og ikke forstått av mange. Men det at noen likevel tar imot ham og hans budskap er nok for kunne å prise Faderen. Bønnens form er takksigelse. Kristus priser himmelens og jordens Herre for de tjenester han skjenker sitt folk. Han ser hvordan de små og ringe tar imot Gud og hans Messias mens de forstandige og vise ikke forstår sammenhengen. Den forblir skjult for dem.
Takket være Guds nåde og vilje er det «de små» som utgjør fellesskapet av Jesu disipler som forstår bedre Jesus enn de religiøse lærere som motsetter seg Guds rike, nemlig de skriftlærde og fariseerne. Disiplenes vilje til å omfavne Kristi mysterium har intet med deres intelligens eller utdannelse å gjøre; nei, de tar imot nåden slik den kommer fra Faderen i himmelen.
Bønnens siste linje åpenbarer noe viktig for oss: Jesus sier at alle ting er gitt ham av Faderen. Meningen blir ikke forklart oss men sett i hele evangeliets sammenheng kan vi tolke at denne setningen viser til den guddommelige autoriteten som Jesus har i verden. Han har en læreautoritet som stiller ham over Moses, han har en guddommelig autoritet til å helbrede syke, drive ut demoner og vekke døde til livet; han har åndelig autoritet til å tilgi synder.
Enda mer bemerkelsesverdig er hans relasjon til Faderen. Hans unike identitet som Sønn i absolutt betydning er definert ved forholdet til Guds farskap. Disiplene inviteres til å kjenne og omfavne Gud som sin far: det er dem som Sønnen ønsker å åpenbare Faderen for.
Men det er en reell og kvalitativ forskjell mellom de troendes barnekår og Jesu barnekår. Disiplene kan få kjenne Faderen gjennom Sønnen ved den guddommelig åpenbarings nåde. Sønnen derimot kjenner Faderen på en helt unik måte. Den gjensidige guddommelige kunnskap om Faderen og Sønnen ville ha blitt skjult for oss for bestandig om ikke Faderen og Sønnen hadde viljen til å åpenbare hverandre for verden.
Etter bønnen til Faderen henvender Sønnen seg til de mulige disipler i verden. Å komme til ham er Sønnens invitasjon til alle som sliter og bærer tunge byrder. Han inviterer inn i en personlig og givende relasjon med ham. Sett i lys av Kristi misjon, er de som bærer tunge byrder dem som sliter med å holde alle bestemmelsene til de skriftlærde og fariseerne.
Ved å svare på Jesu kall, skal de finne hvile, åndelig hvile. Det er ikke først og fremst den evige hvile det er snakk om, men en indre fred i dette livet, en fred som roer sinnet og hjertet og overgår menneskelig forstand. Selvfølgelig vil de som etterfølger Herren oppleve frustrasjon, prøvelser og lidelse, men disse byrdene blir lettere å bære med Herrens hjelp.
Invitasjonen innebærer å ta Jesu åk på seg. Dette er et kall til å være disippel, til å gi seg hen til Messias lære. Disiplene skal lære av Jesus ikke bare å følge hans ord men å etterligne hans liv, som er en perfekt inkarnasjon av hans ord. Bare i Kristus er budskapet og budbæreren en og den samme. Den som preker betydningen av å være mild og ydmyk må også være den som viser hva det er å være mild og ydmyk.
Til slutt erklærer Jesus at åket hans er godt å bære og tynger ikke. På Jesu tid brukte man ofte åk for å bære tunge ting som f.eks. vann fra brønnen. Men hva kan Jesus ha ment med at hans åk er lett å bære? Det er nok ikke ment det vi hørte forrige søndag om å ta opp korset og følge ham. Korset er ikke noe åk som er godt å bære eller som ikke tynger.
I bibelsk og jødisk tradisjon er åket derimot ofte et bilde på den religiøse undervisningen, på katekesen. I noen tilfeller mente man med åket Lovens (Torahen) bud som definerer hva det vil si å leve i forholdet i en pakt med Gud. I andre tilfeller kan åket representere den guddommelige visdoms råd som leder menn og kvinner til et fromt og rikt åndelig liv.
Antageligvis hadde Jesus begge disse betydningene i tankene når han snakket om sitt åk. På den ene siden er hans lære den nye messianske loven (Torah) fordi den fører til en perfeksjon av den dypeste meningen med Moseloven. Dette kommer mest tydelig frem i det dobbelte kjærlighetsbudet.
På den andre siden formidler Jesus ny visdom som finner uttrykk og bekreftelse i hans messianske virke. Jesus selv er legemeliggjøringen av den nye loven for Guds folk og inkarnasjonen av den guddommelige visdommen for alle som søker åndelig tilfredsstillelse og hvile. Ferietiden vi er inne i, er en tid for hvile hvor vi kan se på Herren og livet med fornyet blikk, be i ham til Faderen og legge hans åk over våre skuldre for å vandre vår vei med rett rygg og hevet hode.
P. Arne Marcos Blogg 