Kjære menighet,
mandag i uken som gikk døde den tidlige professoren i nytestamentlig bibelvitenskap, Klaus Berger. Han døde overraskende selv om han nærmet seg de 80. Jeg ble oppmerksom på ham da hans arbeide og studier anbefales i pave Benedikt XVIs Jesusbøker. Jeg har en god del av hans bøker og lest noen av ham. Han gjenåpnet for meg interessen for å lese bibelvitenskap noe som i sin tur har utløst lektyre av andre forskere.
Hans histore har interessante elementer. Han ble født den 25. november 1940 i Hildesheim i Tyskland. Han studerte fra 1960 ved Ludwig-Maximillians universitetet i München, det frie universitetet Berlin og ved universitetet i Hamburg. I tillegg til filosofi og teologi, studerte han kristne orientalske språk som arameisk, syrisk, etiopisk og arabisk. Han tok eksamen i München i 1965 og tok doktorgraden i Det nye Testamentet i 1967. Men da noen ting i arbeidet ble den gangen sett på som heretisk, fikk han ikke lov til å bli katolsk prest. Dette er senere opphevet og de samme tanker han hadde har funnet veien inn i Kirkens katekisme. Men for å kunne undervise måtte han den gangen tre ut av Kirken og inn i den tyske evangeliske kirken. Han var professor i Det nye Testamentet ved det evangeliske teologiske fakultetet ved universitetet i Heidelberg. Men som han sa, til manges overraskelse og som nok hadde et skandaløst preg, hadde han aldri gitt opp Kirken og da han pensjonerte seg, vendte han formelt tilbake. Fra 2005 var han «familiar» i Cistercienserordenen.
Hans livslange arbeid er svært omfattende og jeg kan ikke referere så meget til det her. Men det som som er viktig ved hans arbeid, er at han søkte å finne nye ansatser for å nærme oss nettopp Kristus og hans samtid, men også for å forstå hvordan Kirken begynte sitt liv og virke, hvordan tekstene oppstod og ble til i den første tiden. Det dreide seg om å bryte med en del fastgrodde tolkningshorisonter og finne nye blikkvinkler. Den viktigste tiden han studerte går frem til midten av det annet århundre. I 1999 gav han ut en komplett oversettelse av Kirkens tekster de første to århundrer hvor han satte alle tekster inn i en kronologi etter hans overbevisning. Oversettelsene gjorde han sammen med sin hustru Christiane Nord som er professor i gamle språk. Berger utpreger seg ved å mene at de fleste tekstene er tidligere enn det som er vanlig oppfatning. I 1997 utgav han en bok hvor han argumenterer for at Johannesevangeliet er det første som ble skrevet.
Flere verk er ganske omfattende. I stedet for å skrive en bok om teologien i Det nye Testamentet, noe mange har skrevet, valgte han å kalle en slik teologi for Urkirkens teologihistorie. Den kom ut midt på nittitallet. I 2007 gav han ut et stort bind om Jesus og i 2011 en etbinds kommentar til hele Det nye Testamentet. Det siste store verket er en større kommentar til Johannes Åpenbaring. Berger var spesielt interessert i de ulike apokalyptiske tekster på Jesu tid og Johannes Åpenbaring står i en særstilling fordi den er en ganske omfattende tekst. Da teksten ikke inneholder noe om Jerusalems ødeleggelse, mener han den er forfattet før år 70. Tallet 666 sikter til keiser Nero (37-68) og tyder på at teksten er skrevet på dennes tid. Berger ser på de 7 brevene til de 7 menighetene som tidlige encyklikaer. Meget av innholdet er preget av konflikten mellom Roma og Israel og Roma er det nye Babylon.
Berger kunne være ganske så polemisk mot standard nytestamentlig bibelforskning og i 2013 gav han ut boken «Bibelforfalskerne. Hvordan vi blir bedratt om Sannheten».
Men helt sentralt for ham stod bønnen. Bønnen er rommet hvor Gud tas inn i vårt liv og vi tar Gud alvorlig. En av hans siste bøker er om Fader Vår, utgitt i 2014. Så nå er han på vei dit alle svar vil bli gitt.
P. Arne Marcos Blogg 