Preken: Kristi Legemes fest A

Helt sentralt i den jødiske historien står utgangen fra Egypt og vandringen gjennom ørkenen til det lovede land. Denne fortellingen er også helt sentral for vår Herre Jesus Kristus. Derfor er det stadig referanser til Moses hos Kristus.

I dag møter vi Moses som oppsummerer for folket helt sentrale handlinger fra Guds side. Hele veien er utfordringen for folket å stole på at Gud vil dem vel og at Gud holder sine løfter. Men likevel oppstår det stadig situasjoner hvor folket murrer og protesterer. Det er en tung og seig prosess og hengi seg til Gud og slippe tak i seg selv. En prosess som er vedvarende i menneskets liv og historie.

Å studere denne menneskelige siden ved folkets vandring kan hjelpe oss i vår relasjon til Gud. Stoler vi på At Gud vil oss vel og at Gud holder sine løfter? Vi kan oppdage at folkets klager mot Gud kan også gjenspeiles i oss selv. Her ligger det en pedagogikk i skriftlesningen.

Et nøkkelpunkt i dag er mannaen som Gud gav folket å spise i ørkenen. De vitenskapelige meninger om hva manna faktisk var, er ikke vesentlig. Det vesentlige er at det er en jødisk overbevisning om at manna kom fra himmelen, fra Guds hjemsted. Det finnes en overbevisning om at manna har eksistert i himmelen siden før skapelsen og er fra Guds rike. Fra Guds uuttømmelige lager kunne folket næres i årtier. Vi vet ikke hvordan mannaens egenskaper var, men den gav folket mulighet til å lage en form for brød.

Den dagen de kom inn i det lovede land, sluttet mannaen å komme, fordi de nå skulle leve av det nye landes goder.

Noe manna ble ifølge overleveringene tatt med og oppbevart i en krukke i Paktens Ark. Men Arken forsvant da det første templet som kong Salomo hadde bygget ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr.

På Jesu tid stod det andre templet som var fullført 516 f.Kr. og som romerne rev i år 70. Alle på Jesu tid var kjent med historien. Herren selv hadde studert skriftene inngående. Det peker Lukas på både når Jesus blir igjen som 12-åring i templet, men også når han går med de to disiplene til Emmaus. Dessuten viser han gang på gang hvor fortrolig han er med Skriften i det han sier og gjør. Han har mange referanser til sentrale tekster i Skriften som peker på Messias. Vi kan også regne med at han kan ha vært kjent med andre tekster utenfor Skriften som ble lest på hans tid.

En av forventningene som fantes den gangen til Messias var at manna skulle vende tilbake med Messias komme. Det er dette som er bakgrunnen når Jesus mangfoldiggjør brød og fisk for å mette tusenvis av mennesker som var kommet for å lytte til ham. De burde sett dette underet som et tegn på hvem de har å gjøre med.

Men han kom ikke for å gi dem vanlig brød og fisk. Dette førte nemlig til en misforståelse som førte til at mange ville gjøre ham til konge ifølge Johannes. Med en slik leder som alltid kan skaffe nok mat, har man intet å frykte.

Men det de ikke kunne forstå der og da, er at denne mangfoldiggjøringen peker mot det store under og mysterium at brød og vin kan forvandles til Guds Sønns oppstandene Legeme og Blod. En ny næring som gir liv «i all evighet», en næring som aldri tar slutt, fordi det kommer fra Sønnen sittende ved Faderens høyre side.

For selv om manna kom fra himmelen, gav den ikke evig liv som Herren peker på. De som spiste det i ørkenen, døde siden. Men de som spiser og drikker Herrens Legeme og Blod, vil aldri dø.

Dette var et så radikalt budskap, et budskap som i grunnen overgikk alle datidens forventninger at mange som hørte det, ikke tålte det og gikk sin vei. De forstod ikke at det var brød og vin som ville bli forvandlet til legemet og blodet. De tenkte for konkret på legemet og blodet til Jesus slik han stod foran dem og talte til dem. Derfor var det at mange valgte å gå sin vei etter denne talen, igjen ifølge Johannes. Heldigvis gikk apostlene med videre.

Men som Jesus sier, er ikke hans legeme bare en virkelig næring og hans blod en virkelig drikk. Virkelig i den forstand at de gir evig liv. Ingen annen næring har en slik kvalitet. Nei, utover det, blir den som spiser hans legeme og drikker hans blod i Jesus og Jesus i ham. I kommunionen forenes den troende fysisk med Herren i det indre. Det er det avgjørende som gir liv til mottageren. Det er en helt ny og radikal form for møte mellom det guddommelige og det menneskelige. Gud gir seg til menneskene i Sønnens legeme og blod ved Den hellige Ånds virke. Menneskene kalles til å være svar på denne hengivelsen gjennom et liv i Kristi etterfølgelse i Kirkens fellesskap. Slik og bare slik kan jordens åsyn fornyes. En annen vei til en sann menneskelig verden finnes ikke.