Kjære menighet,
om en uke feirer vi Høytiden for Kristi Legeme og Blod. Den spesielle situasjonen vi befinner oss i dette året, gjør at vi ikke kan avholde prosesjoner grunnet hensynet til smittevern. Men vi kan ære Herrens Legeme på slutten av messen ved å sette ut den konsekrerte hostien i monstransen på alteret en stund og så motta den sakramentale velsignelsen til slutt.
Smittevernet har gjort det nødvendig at alle troende uten unntak tar imot kommunionen i hånden. Dessverre er det likevel enkelte som nekter å følge bestemmelsene fordi de anser sin personlige religiøsitet som hevet over fellesskapet.
Det er underlig at noen setter spørsmålet om munn- eller håndkommunion opp mot hverandre. Dette er ikke en kirkelig tenkning. Det Kirken tillater, er tillatt for alle. Til vanlig vil de fleste i vår menighet likevel motta munnkommunion, fordi vi gir kommunionen under begge skikkelsene gjennom intinksjon (hostien dyppes i kalken før den gis de troende). Dette er kun mulig dersom den som gir kommunionen dypper hostien. Om man mottar kommunionen under en eller to skikkelser utgjør ingen forskjell i Kristusnærvær. Selv har jeg ikke noe problem til vanlig å gi kommunionen i hånden eller i munnen.
Men nylig ble det meg fortalt at en troende på spørsmål om munn- kontra håndkommunion hadde fått høre av en prest i vårt bispedømme at dersom den troende mottar Kristi Legeme i hånden, mottar ikke vedkommende Kristus, men bare en kjeks. Stemmer dette, er det heresi i ren form fra prestens side. Transsubstansiasjonen kan bare skje én gang, nemlig at brød og vin forvandles til Kristi Legeme og Blod. Det kan aldri bli brød eller vin igjen.
Om Kristi Legeme tas imot i hånden eller i munnen har ingenting med Kristi nærvær å gjøre. Det gjør heller ingen ting om man tar imot hostien i hånden. Det gjør heller ingen forskjell om det er en prest eller en legperson som holder hostien. Noen mener det er en forskjell, da prestens hender velsignes med olje under prestevigselen. Men om hender er velsignet eller ikke, gjør ikke noe med transsubstansiasjonens realitet i kommunionen som deles ut. Det som er sentralt, er å behandle de hellige elementer med respekt, men det gjør ikke noe med Kristi nærvær om man tar på dem eller ikke.
Noen mener at de kan ikke ta imot kommunionen med hendene, fordi de ikke er verdige. Men hvor kommer en slik tanke fra? Er noen mindre verdig enn andre? Egentlig er ingen verdig dersom man tar den vinklingen. Vi vet alle om det, derfor sier vi alltid før vi mottar kommunionen «Herre, jeg er ikke verdig … men si bare et ord …». Det er Gud som verdiggjør oss ved Den Hellige Ånd til å ta imot Sønnen som gir seg til oss i sitt Legeme og Blod. Det er Ordet som er blitt kjød. Vi skal ikke se på oss selv, men på Herren som kommer.
Likevel mener enkelte at de må få kommunionen i munnen etter messen. Kommunionen inngår i messen som synlig tegn på at man er med i fellesskapet. At syke kan motta kommunionen hjemme eller på sykehjem/sykehus fordi de ikke kan komme til messe, er ikke det samme som om de som er i messen ikke kan gå til kommunion i messen fordi de krever spesialbehandling. At de med sitt krav om munnkommunion i smittesituasjonen villig risikerer prestens helse og eventuelt andres, er bemerkelsesverdig. Det er ikke lett å være prest når man blir satt under press av troende som ikke vil følge Kirkens bestemmelser.
Messen er det sentrale i Kirkens liv. Her gjøres Kristi offer nærværende i eukaristien og de troendes fellesskap blir virkelig i kommunionens måltid. Det er ikke den enkelte som er avgjørende, men det er menigheten, det er vi.
P. Arne Marcos Blogg 