I gårsdagens innlegg tok jeg for meg et par av de tingene jeg reagerte på i Morgenbladets artikkel i siste utgave «Paven og hvermann«. Men det er noe mer å bemerke.
Det nevnes f.eks. helt korrekt at pave Pius IX ble saligkåret i år 2000, men det nevnes ikke at pave Johannes XXIII ble saligkåret ved samme anledning, som viser ensidigheten i artikkelens innhold. Det hevdes videre at det er «vanlig praksis» at de «mest reaksjonære pavene er de som blir fortest helligkåret«. Hva er belegget for en slik uttalelse? At pave Johannes Paul II blir saligkåret allerede nå, er vel mer utifra et folkekrav i Kirken enn fra kurien? Personlig ville jeg synes det generelt ville vært klokt at det tar mellom en og to generasjoner før en saligkåring, i det minste dersom det ikke dreier seg om et martyrium. Det er litt underlig når etterfølgeren og medarbeideren saligkårer sin forgjenger. Men med det stiller jeg ikke spørsmål ved pave Johannes Paul IIs hellighet. Kriteriet for hellighet er dessuten ikke om man er reaksjonær eller ikke …
Beskrivelsene av avstanden mellom de troende og Kirkens ledelse, stemmer ikke med den virkelighet jeg møter som prest i Kirken. Tvertimot møter jeg ofte troende som søker råd og hjelp til å leve i tråd med Kirkens lære og som setter pris på å bli kjent med den og vite hvorfor den er slik den er. De vanlige troende ønsker å søke og leve med Kristus. Jo mer en katolikk lever i samsvar med Kirkens lære, jo mer anstendig lever den troende.
Det annet Vatikankonsil ville på ingen måte forandre læren, da den stammer fra Herrens selv og ikke er menneskeverk. Det ser man tydelig både av pave Johannes XXIIIs uttalelser, men også av Konsilets dokumenter. Da Konsilet står i tradisjonen er det ingen fare for at «ideene fra konsilet koker bort i kålen«. Men spørsmålet er om det enkelte tror er Konsilets ideer, virkelig er å finne i Konsilet …
P. Arne Marcos Blogg 