Reformskrift?

Nylig offentliggjorde en gruppe på 143 teologer i Tyskland ut et memorandum med forskjellige krav til forandringer i Kirken. Det var selvfølgelig ikke noe nytt, bare det samme gamle man har hørt så ofte.

Men det som denne gangen er foruroliggende, er at de tar utgangspunkt i overgrepsskandalene for så å be om at sølibatet må oppheves. Dette til tross for at der er ingen påvist sammenheng mellom sølibat og overgrep. Teksten underslår at de fleste overgrep er begått av homofile prester, som ikke berøres av sølibatsspørsmålet uansett, da det ikke finnes noe ekteskap for homofile. Men som peker på et annet problem enn sølibatsspørsmålet.

En annen ting er at den gruppen menn hvor overgrep er minst sannsynlig, er blant katolske prester. Man bør ikke la seg forlede av medienes måte å fremstille ting på til å tro at katolske prester er mer potensielle overgripere enn andre menn. Statistiske undersøkelser viser det motsatte.

Men det disse teologer ikke tenker over, er at det evinnelige maset om å oppheve sølibatet, er å dolke oss som lever det i ryggen. I stedet for å støtte oss prester og bygge opp under det kall vi har for de troende og den plass vi har i Kirkens helhet, blir vi sett på som et problem. Sølibatet går tilbake på Kristus og har vært en realitet i Kirken siden ham.

Når jeg leser og hører om og om igjen de samme trettende kravene, spør jeg meg om tanken med å ville oppheve sølibatet er at prestene skal bli mer knyttet til Kristus, til Kirken, få mer tid til bønn og betraktning, at de vil få mer tid til å være til de troendes disposisjon. Vil prester uten sølibat være mer åndelige prester? Hvis det ikke det er det dreier seg om, viser det at sølibatopphevelseskravet kommer fra en manglende innsikt i Kirkens vesen som Kristi Brud og frelsesfellesskap.

Et annet krav om at Den katolske kirke skal ordinere kvinner, er svært underlig for teologer å komme med, da man skulle mene at de i kraft av sin utdannelse vet hva Kirken lærer og tror og er fortrolige med tradisjonen. Kristus valgte bare menn som apostler og dét ikke utifra en sosiologisk vurdering om hva som var mulig i hans egen samtid, men utifra at mennesket er skapt som mann og kvinne og at forkjellen er villet av Gud. Forskjellen og komplimentariteten mellom kjønnene har sitt utspring i Guds egen indre personforskjell og er en viktig dimensjon ved det å være menneske. Kirken er virket ut av Kristi side som hans make, slik Eva ble tatt ut fra Adams side, og hun er Kristi Brud. Da presten er alter Christo på en særskilt måte ved forvaltningen av sakramentene, sier det seg selv at bare menn kan være prester. Kirken er emminent kvinnelig i sitt vesen, så derfor er det forståelig at hennes tjenere må være menn.

Nei, skal Kirken oppleve en reell reform, hvis ønsket virkelig kommer fra Herren selv, kan den bare komme fra en fordypet betrakning av Hans mysterium. Kun den som kan knele ned foran korset eller sakramentet, vil kunne «se» hva som er nødvendig for Herrens elskede brud, Kirken.