Guds Sønn har åpenbart for oss at Gud er treenig. Det er bare én Gud, men Gud er i seg selv tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er en ny erkjennelse av Guds virkelighet som Han har gjort mulig for oss, som Han ville vise oss.
Enheten mellom de tre personene betyr at Gud i seg selv er i en fullkommen kommunikasjon. I Gud kan det ikke være noen synd, noen mangler, noen svakhet, bare fullkommen fylde, helhet, enhet. Gud har en indre virkelighet som er ren kjærlighet og ut av denne kjærligheten er alt skapt, er skaperverket sprunget ut. Gud er altets skaper.
Mennesket er skapt i denne kjærligheten og er gitt gaven selv å kunne elske. Og skjønt mennesket ved eget valg, valgte å ikke besvare Guds kjærlighet fullt og helt, gav Gud i sin kjærlighet aldri opp mennesket. Nei, Han elsker mennesket så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn til pris for å frelse alle som tror på ham. Sønnens bevegelse til verden, hans inkarnasjon i vår virkelighet, er uttrykk for hvor høyt Gud elsker oss. Han elsker oss så høyt at Han vil dele sin kjærlighet, sin lykke, sin glede, sin fred med oss. For å gjøre det mulig, delte Han vår skjebne i Sønnen. Gjennom Sønnen i Den hellige Ånd kjenner Gud oss innenifra, fra vår menneskelige natur. Det er helt avgjørende for frelsen. Frelse er å være hos Gud, i Gud, være i den bolig som Sønnen er gått forut får å forberede for oss.
Våre menneskelige ord blir fattige når vi skal forsøke å beskrive den uendelige storheten som Gud er og har. Han overgår dem på så mange måter. Men likevel gir de oss en mulighet til å begripe at det nettopp er noe stort, at det er kjærlighet, at det er hengivelse, at det er bevegelse, at det er nåde: at Gud gav sin enbårne Sønn til pris.
Vårt svar kan bare være kjærlighet, vilje til å leve den så godt vi bare kan. En kjærlighet så stor som Gud har utvist oss gjennom sin Sønn, kan bare besvares med kjærlighet. Det er det Paulus oppfordrer oss til i den andre lesningen og som han understreker så vakkert i høysangen til kjærligheten: Intet er større enn kjærligheten!
Kristus understreket dette i sin avskjedstale til apostlene: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Det var det han selv gjorde og derfor kan vi se på Sønnens hengivelse av sitt eget liv som kjærlighetens reelle form. Kjærligheten har derfor funnet sin reneste og tydeligste form i menneskeheten i Sønnen. All menneskelige kjærlighet bør prøves og bestemmes mot denne guddommelige kjærligheten som Sønnen er og har vist.
I dag feirer vi Guds eget liv og virkelighet om Han vil dele med oss. I Eukaristien møter vi denne kjærligheten helt reelt og konkret. La oss derfor åpne oss for Hans komme i takknemlighet og kjærlighet.
P. Arne Marcos Blogg 