I den siste utgaven av Morgenbladet avsluttes serien over tre deler om Den katolske kirken. Serien er på mange måter basert på en manglende kunnskap om Kirken og det er ikke så forbausende i et land som fortsatt er svært ukjent med katolisismen. Jeg tror ikke mange yngre katolikker vil kjenne seg igjen i denne serien. Det er ingen aktuell fremstilling av Kirken.
Jeg tror i sentrum av en betraktning av Kirken, må der være en betraktning av Kristus. Han er Kirkens grunnlegger og hun er hans brud. Kristus er det sanne mennesket, fordi han er mennesket unnfanget uten synd. Synd umenneskeliggjør mennesket prinsipielt sett. Derfor må Kirken til enhver tid blant sine mange oppgaver også gjøre oppmerksom på hva som er riktig og godt, hva som er ondt og galt. Ønsker man å kritisere Kirken, bør man påvise hvor hun svikter i å lære om riktig og godt. Gjør hun ikke det, bør man avlegge regnskap om hvorfor man kritiserer Kirken. En årvåken journalist burde ha denne egenskapen i sine intervjuer.
Kirken kan kritiseres utifra et ståsted av en større personlig hellighet enn Kirkens egen, ikke fra et annet sted. En slik kritikk blir ikke oppbyggelig, men falsk.
Det jeg undrer meg over er at det ikke blir påvist hvor i dokumentene fra Det annet Vatikankonsil det ønskes å oppheve sølibatet, ordinere kvinner, løsne ekteskapsmoralen osv. Det som står i dokumentene er det avgjørende, ikke hva enkelte kan ha tenkt på veien. I de nærmeste årene som kommer håper jeg å få nok tid til å studere Konsilets dokumenter for å se hvilket belegg kritikken og reformkravene har i disse.
P. Arne Marcos Blogg 