Vi er i verden, men vi er ikke av verden. Det er et vesenstrekk ved det å være kristen. Kristus ser farene mennesker som tilhører ham utsetter seg for i møtet med verden. Den som tar sin tro på alvor og lever i tråd med Kirkens lære, kan vekke forargelse utenfor Kirken. Ja, det kan gå så langt som at man kan bli hatet. Derfor ber Herren Faderen om å bevare dem.
Herren opplevde dette på sitt eget legeme. En av de 12 forrådte ham til tross for den nærhet med Herren som hadde vært. Da Kirken er bygget på de 12 apostler, ble forræderens plass gitt til Mattias etter at Kirken hadde begynt sitt liv og virke. Mattias den eneste av de 12 som er begravet nord for Alpene og hvis grav man kan besøke i Trier i Tyskland.
Etter den Hellige Ånds komme sendes Kirken ut i alle himmelretninger for å gjøre alle til Kristi disipler gjennom dåpen. Men mer enn 2000 års tid har ennå ikke gjort dette til realitet for alle. Derfor fortsetter Kirken sin misjon og sitt kall i denne verden.
Vi som tilhører Kirken er kalt til leve som Kristi disipler i vår del av verden. Vi skal være vitner gjennom vår måte å være på, gjennom vår måte å leve Kristi kjærlighet i vårt fellesskap på. Johannes er meget opptatt av dette i sitt brev som vi hørte et utsnitt fra i den andre lesningen.
I dag feirer vi 17. mai i et land som er velstående og som lever i fred. Det er 70 år siden krigen sluttet og vi har det som nasjon ualminnelig godt. Det skal vi være takknemlige for. Men samtidig er det spørsmål om det ikke følger med et ansvar og en forpliktelse når man har det så godt som vi har det.
En god ting er at vi ofte har arbeidet for fred i verden og vi har også en forpliktelse ved å være landet som deler ut Nobels fredspris. Vi bør ha et troverdig forhold til konfliktløsning og fred.
Men vi har gjennom de sise tiår fått en overveldende rikdom hvor vi bør spørre oss hva godt vi kan gjøre for andre og for verden med vår rikdom. En utfordring vil være å gi frie gaver uten å henge på våre ideologier som forutsetning for å gi. Rikdommen er ikke til bare for oss. En delt rikdom er en god rikdom. Det ville tilsvare Herrens tanker om rikdom.
Som katolikker i Norge har vi en misjon i å holde kristentroen levende i landet. Uansett hvor i verden vi måtte komme fra, er vi katolikker her. Vårt vitnesbyrd er viktig. Men da er det selvfølgelig nødvendig at alt vi gjør som kirke i vårt land er etisk og moralsk uklanderlig. Hvis ikke blir Kirkens budskap utydelig og uklart.
Da er det godt at i år får hvor St. Sunniva skole i Oslo lov til å gå først i barnetoget fordi skolen feirer 150 år i år. At skolen samtidig er en av Norges beste skoler, kaster et positivt og riktig lys over vår kirke. Det vil vi glede oss over og være takknemlig for.
Vi takker Gud for å tilhøre vårt land og vår kirke og vi gleder oss med de mange som er glade i dag. Regn og grått vær skal ikke hindre gleden.
P. Arne Marcos Blogg 