Søndagsbladet 180514

Kjære menighet,

i går feiret vi 17. mai 200 år etter at grunnloven ble undertegnet på Eidsvoll.  Det har vært en lang periode med stort sett fredelige tider. Vi kan være takknemlige for å få leve i slike rammer.

I vår tid har landet blitt meget velstående. Til det knytter det seg et nødvendig spørsmål om en ansvarlig omgang med rikdommen. Rikdom er ikke en Guds gave eller velsignelse til eget bruk men noe som skal deles med de trengende. Vi bør være et foregangsland i å yte god bistand til andre.

Et paradoks med vårt land er at vi får dele ut Nobels fredspris som er ment å skulle gis til dem som får fjernet våpen og hindrer krig og samtidig produserer og eksporterer vi våpen og våpensystemer.

Grunnloven åpnet for religionsfrihet i Norge og i 1843 kunne Kirken vende tilbake til landet, selv om det var noen restriksjoner for munker og jesuitter i den første tiden. Jesuittene fikk ikke adgang til riket før i 1956.

I dag blir vi stadig flere og flere katolikker hovedsakelig gjennom immigrasjon. Uansett hvor i verden vi kommer fra, har vi et kall som katolikker i Norge. Vi er kalt til å være sanne kristne, Kristi brødre og søstre, i dette landet. Vi kan ikke leve her i en nostalgisk lengsel etter kirken i hjemlandet, men må være med som levende stener i Kirken her.

Det er viktig fordi vårt land beveger seg bort fra kristendommen. Forståelsen av mennesket som en Guds skapning, som en person, svinner langsomt vekk. Det åpner for abort, for eutanasi, for en manglende forståelse for personen og dens rett til liv. Vi ser det også uttrykt i hvordan familiene strever med samlivet og samholdet. Sett i et slikt lys, beveger vi oss som samfunn ikke i en god retning.

Den katolske kirke med sitt positive syn på mennesket og med sin rike lære kan gi et positivt bidrag til landets utvikling. Derfor bør vi også be om at vi blir beriket ved at gode personer fra Kirken tar aktivt del i politikken og i samfunnet.

Innad i Kirken vil den raske og sterke veksten i antallet katolikker kreve at vi bør tenke kreativt og nytt når det gjelder menigheter. Det er ikke tilstrekkelig å utvide bestående kirker, men vi vil trenge et tettere nett av kirker og menigheter. Til det vil vi trenge flere prester, munker og nonner. Bønnen om kall bør være en del av vårt bønneliv. Samtidig bør langt flere av prestene som allerede er her kvalifiseres til å kunne være sogneprester.

I går feiret vi messen for folk og fedreland. Messen er Kirkens store bønn. Vi ber om at landets videre vei de neste 200 årene må være preget av respekt for personen, av fred og enhet, rettferdighet og fordragelighet.