Foran oss alle ligger en ukjent framtid. Ingen av oss vet hva morgendagen vil bringe. Men i dagens evangelium møter vi en som kjenner framtiden og som ønsker å lede oss gjennom livet.

Jesus kaller seg her for den gode hyrden. Altså ikke bare en god hyrde, men den beste som finnes.

På gresk finnes det to ord for god. Det ene betyr god i moralsk forstand, det andre betyr også vakker, vel skikket til. Det er det siste ordet som er brukt her. Ingen er så godt skikket til å være hyrde som Jesus. Han sier om seg selv som hyrde: ”Jeg setter livet inn for mine får”

Les mer «Preken: 4. søndag i påsketiden» →

Påskebudskapet er helt enkelt: Herren er oppstanden! Men samtidig er det så radikalt, fordi det er noe helt nytt. Ja, det er så nytt at de gamle teologene i vår kirke snakker om skapelsens fullendelse. Døden er overvunnet, den har ikke lenger det siste ordet. Det er den nye virkeligheten Kristus har vunnet gjennom sin død og oppstandelse. Det var kun mulig fordi han i sannhet er Guds sønn.

Han hadde varslet det for disiplene, men det var ikke lett for dem å forstå i forveien hva det faktisk skulle innebære. Derfor tar det tid før de forstår hva oppstandelsen er. Her ligger det er drama fordi det er helt avgjørende for Kirkens vei ut i verden at hun virkelig forstår dette radikalt nye budskapet. Herren tar seg tid til å la apostlene og disiplene møte ham, se ham, snakke med ham, spise med ham for at de virkelig kan tro at han lever.

Les mer «Preken: 3. søndag i påsketiden» →

Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandene viser seg på påskeaften og en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. Hvordan denne freden er møter vi i tre scener.

Først ønsker han disiplene freden, som han selv er, han bekrefter det, idet han viser frem sine sårmerker. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt det er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.

Les mer «Preken: 2. søndag i påsketiden» →

Å høre Kristi lidelseshistorie er alltid gripende. Herrens død, hans døds nærvær tynger oss, spørsmålet om hvorfor han måtte lide og dø beskjeftiger oss.

Dagens lesninger forsøker å forstå og å innordne hendelsen i datidens jødiske horisont. Den tidlige kirken ser i den dødende Kristus det endelige bildet på den smertens mann som profeten Jesaja snakker om. Forfatteren av hebreerbrevet ser Jesus Kristus som endetidens yppersteprest som er offergave og offerprest i en og samme person.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Kristi lidelse avsluttes med at han utånder. Teologisk, gir Sønnen Ånden tilbake til Faderen i det han dør vår menneskelige død. Selvfølgelig dør ikke Jesu guddommelige natur, det er hans menneskelige natur som dør. I sin guddommelige natur farer han ned til dødsriket, slik vi bekjenner det i den apostoliske trosbekjennelsen. Derfra er det han blir vekket opp fra de døde av Faderen til oppstandelsens herlighet. Dødens lenker ble brutt og himmelen åpnet.

Sønnens lydighet og trofasthet til Faderens vilje er sentral for vår frelse. Men hele hendelsen er den treenige Guds felles verk. I alt Kristus gjør, er det hele tiden en enhet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Treenigheten er sammen om alt.

Les mer «Preken: Palmesøndag» →

I vår kristne tro dreier det seg om mer enn menneskets religiøse urkrefter og om mer enn sjelens dybder.

Det sentrale i vår tro er at Gud kommer mennesket i møte. Han valgte å tre inn i historiens løp på et helt bestemt tidspunkt som Han selv hadde valgt seg ut. Han gjorde det i sin Sønn som ble kjød i Jesus fra Nasaret.

Denne hendelsen ble forberedt i Den gamle Paktens tid. Israelittene hadde ventet i flere århundrer på Messias, men han kom for dem på en ergerlig, konkret måte inn i historiens rom. Derfor ble han avvist av sine egne. Men «Ordet ble kjød». Det er kjernen i den kristne troen på Gud og i den religiøse selvforståelsen som henger sammen med den.

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →

I dagens envangelium hører vi hvordan disiplene vil hente Jesus fordi noen fremmede spør etter ham. Men han reagerer ikke på det og begynner å snakke: «Nå er timen kommet …»

Kristus regner med at de ansvarlige for det jødiske presteskapet vil ta livet av ham. Han aner hva som ligger foran ham. Det er det han må tenke på, det tar hans oppmerksomhet, kanskje det gjør ham redd. Han er så full av tanker at han må dele dem med disiplene når de kommer til ham. De fremmede som har spurt etter ham, synes ikke å interessere ham i det hele tatt.

Les mer «Preken: 5. søndag i fastetiden» →

Når Herren er reist opp på korset, blir han gjennomsiktig for Faderen. Bare gjennom ham og ved å vende blikket opp på ham, kan vi se Faderen. Korset blir her betraktet i sin storhet og opphøyethet, ikke som lidelsens sted. I det vi ser opp til den opphøyede Herre, blir våre synder tatt bort. Synden blir ikke slettet ved at man ser på den, men ved å se på renheten som trekker oss opp. Kontemplasjonen av renheten er det som renser, renheten som en vei til kjærlighet. Renheten er aldri til for seg selv.

Å være fri fra synd er ikke et sted hvor man kan bli stående, men er alltid en vei som man går på, som man går vekk fra seg selv på: veien fra vårt slangebitt til den frelsende Gud.

Les mer «Preken: 4. søndag i fastetiden» →

Hvordan kommer vi til Gud? Dette spørsmålet synes ikke å ha noe med dagens evangelium å gjøre. Her dreier det seg ikke om å søke Gud, men om Kristi klare og utvetydige kritikk av misforholdet i driften av templet.

Muligens kan det passe oss på en måte med en rasende Kristus som feier bort alle fra tempelplassen. Det er ikke oss han gjør det mot. Vi kunne kanskje se det som en inspirasjon til å kritisere ting vi synes er feil i Kirken. Det kunne være en kilde for å legitimere kritikk.

Les mer «Preken: 3. søndag i fastetiden» →