Å være profet var vanskelig. Mange tok anstøt av dennes person eller budskap. Profetene var gjerne ubehagelige fordi de ikke tilfredsstilte de vanlige forventningene, men stilte spørsmål ved dem. Uten å ta hensyn påviste de den store forskjellen mellom tro og liv hos sine tilhørere. Å gjøre noe slik førte ofte til de samme konsekvensene: motbør, forfølgelse og død.
Jeremia klagde: «Jeg er en mann som alle her i landet ligger i strid og trette med» (Jer 15,10). Amasja, presten i Betel, sa til profeten Amos: «Gå din vei, du seer, kom deg av sted til Juda! Der kan du ha ditt levebrød, der kan du være profet. I Betel får du ikke lenger tale profet-ord; for det er en kongelig helligdom, ja, et rikstempel» (Am 7,12-13).
Johannes Døperen opplevde tilsvarende ting. Han, som slettes ikke var noen selvutnevnt bedreviter, men som evangeliet uttrykkelig understreker var sendt av Gud for å vitne om Lyset. Han vekker mistro hos folkets prester og levitter. Hans livsstil er meget uvanlig og enda mer uvanlig, ja direkte provoserende, er hans budskap og de radikale kravene han kommer med.
De går derfor til motangrep og forsøker å diskreditere Johannes offentlig ved at de spør etter hans fullmakt. «Hvem er du? Er du profeten? Hva sier du om deg selv?» Disse spørsmålene vil rokke ved hans autoritet, som med det han sier og gjør går dem på nervene. Helt tydelig blir dette med spørsmålet: «Hvorfor døper du da, siden du ikke er Messias, og heller ikke Elija eller profeten?» De bestrider hans rett til å opptre slik han gjør.
Denne metoden er eldgammel og er utbredt den dag i dag. Eller reagerer vi annerledes når vi i dag hører advarende røster med ubehagelige sannheter som truer å rokke ved vår lille, fredelige verden, enten det er i familien, i samfunnet eller i Kirken? Vi forsøker å unnslippe vårt eget ansvar ved å vise til de andres inkompetanse og vi benytter de andres feil eller angivelige feil for vårt eget manglende engasjement. Vi vil ikke åpne oss for kravene.
Nesten alle mennesker ønsker forandringer som forbedrer situasjonen i denne verden. Men ikke alle forstår at saken kan være viktigere enn personen som går inn for den. Johannes visste det og svarer derfor på alle spørsmålene med et klart nei, «Jeg er ikke Messias, jeg er ikke Elija, jeg er ikke profeten!» I hans korte liv dreide det seg ikke om hans person, men kun om hans oppgave og hans etterfølger.
Det beviser hans ord som på ingen måte tar feil av ham selv: «Jeg er ikke verdig til å løse opp sandalremmen for ham.» Her er Johannes en sann profet som stiller seg bak oppdraget han har fått fra Gud. Vi får vite ikke meget om hans personlige liv.
Denne beskjedenheten, som ikke har noe med en falsk ydmykhet eller en underutviklet personlighetsbevissthet å gjøre, har sine røtter i vissheten om at Gud er historiens herre og at menneskets oppgave går ut på å oppfylle Guds vilje. Hvor denne viten svinner hen, kan mennesket falle i fristelsen å profilere seg selv på andres bekostning og til slutt ta Guds plass. Det behøves vel ikke eksempler for å tenke seg hvordan slikt kan se ut i praksis. Vår hverdag er full av eksempler som beviser at det ikke er sakens tjeneste som er viktigst, men at den egne person står i fokus.
Hvis ifølge dette Johannes person ikke er det avgjørende men hans budskap, da kan vi ikke la være å åpne oss for dette budskapet. Det lyder: «Rett veien ut for Herren!»
Johannes benytter her et ord fra Jesaja og setter inn i en ny sammenheng ved å sette det i forbindelse med Jesus Kristus. Nøkkelen til å forstå denne oppfordringen ligger i det Døperen gjorde. Han innbyr folket til å la seg døpe og oppfordrer dem til å omvende seg. Han vil at de skal bekjenne sine synder, slik at de får tilgivelse.
I denne omvendelsen er det veien rettes ut for den som kommer etter Johannes: Jesus Kristus. For at Kristus skal kunne komme og det nye kan bryte inn, skal menneskene, som lytter til Johannes ved Jordans bredd, bryte med synden og forberede seg på hans ankomst ved en ekte omvendelse.
Dette budskapet gjelder i like høy grad nå som dengang. Hvis Kristus skal komme til oss og finne åpne dører, da må også vi forberede oss. Murene vi bygger opp mellom ham og oss kan ha forskjellige navn: egoisme, feighet, likegyldighet, arroganse, uforsonlighet, hevdelsestrang, bekvemlighet, for å nevne noe. Vi er nå nær jul, det betyr: Kristus vil komme for å gi seg til oss. Guds rike vil også begynne i oss, igjen og igjen, også i år. Men det er bare mulig, hvis vi virkelig begynner å rette ut veien.
P. Arne Marcos Blogg 