Et navn er viktig. Navnet markerer personen. Vi tror at Gud kjenner oss alle ved vårt navn. Og det er godt. Men vi derimot kan ofte ha vanskelig for å huske navn. Selv om vi mener det godt, selv om vi er interessert i en annen og vi husker en del personlige detaljer, navnet kan være helt glemt. Ansiktet, jo, det kan vi huske. Men hva i all verden var det du het? Vi kan snakke sammen uten å måtte komme inn på det pinlige å måtte avsløre at jeg har glemt navnet. Alle ønsker vi selvfølgelig å bli gjenkjent også ved vårt navn. Hvis andre ikke husker navnet vårt, kan vi føle oss fornærmet.
Gud kjenner hver enkelt ved sitt navn, helt og fullt, intimt, bestandig. Ingen av oss blir noen gang ignorert av Ham: lik fuglene under himmelen og alle skapte ting, vi er for bestandig i Guds minne, under hans beskyttelse (Mt 10,29). Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud det vet. Selv personen som ikke har noen spesiell betydning i sin nestes øyne, selv den fødte taper som lever i skyggen av depresjoner det meste av tiden – selv de er verdifulle i Guds øyne, kanskje mer verdifulle enn vi aner.
Samuel står for et lite folk. Han er bare en gutt, uten store illusjoner om seg selv, en tjener og lærling hos den gamle Eli; han sover om natten i et lite rom, i templet, i nærheten av Det aller helligste. Helt uventet midt på natten hører han Gud kalle ham ved hans navn; etter hvert forstår han at det er Gud som kaller, ikke presten, så han åpner sitt hjerte og sin sjel for å lytte til Gud. Først da oppdager Samuel sitt eget potensial, sin nye identitet, rollen han skulle utføre i livet.
Noen av oss har kanskje en sterk, men likevel gal følelse av vår egen identitet. Måten vi ser oss selv bygger for sterkt på egne ytelser, feil, anstrengelser og ambisjoner; Guds plan for oss faller ut av bildet eller vi forkaster den som for usikker, for ”åndelig” eller for fjern for hverdagen. Bibelsk tro derimot insisterer på at Gud kaller oss i en relasjon med seg hver dag. Hver dag gir Han oss livet, og kaller oss til å leve vårt liv på en verdig måte i Hans øyne.
Vi er kallet ved vårt navn. For oss kristne betyr det å ha et forhold til vår Herre Jesus Kristus som ligger i hjertet av vår identitet. Vi kalles ikke bare ved navn til et vennskap med Kristus – vi blir ”lemmer på hans legeme”, får del i hans ånd.
Noen ganger kan vi i bønnen ane den store rikdom det er å tilhøre Kristus. Han kaller oss til å leve opp til den kjærlighetens og sannhetens standard som han selv er og har satt. Dette gjelder selv i det mest dagligdagse av tilværelsen. Det er vårt sanne kristne kall; og når vi forsøker å leve det kallet er vi verdt vårt navn.
Det er vårt håp at vi én dag vil oppdage vår fulle og sanne identitet i Guds nærvær når Han kaller oss i Kirken ved vårt navn inn i til det nye livet i Ham. Lik de to disiplene til Johannes Døperen som ønsket å bli bedre kjent med Kristus, vil vi bli invitert til å komme og se. Vi vil få se Gud slik Han er, i all sin herlighet. En større lykke kan ikke finnes. Kirken er veien gjennom livet som leder oss til denne endelige lykken.
For å kunne bygge Kirken, valgte Herren ut broren til Andreas, Simon. I hans tilfelle velger Herren å gi ham et nytt navn, som tilsvarer det helt særskilte kall Gud hadde tiltenkt ham. Han skal fra nå av hete Kefas, Peter, Klippen. Navnet blir i dette tilfellet identisk med oppdraget, det utgjør en indre enhet i ham. Peter blir Kirkens pave og hans etterfølgere innehar Peterembedet, som er å garantere og sikre Kirkens enhet. Slik har navn og misjon falt sammen.
Vårt navn er oss gitt og sagt i Kirken i dåpen. Gud kaller oss ved vårt navn og leder oss ved Kirken til å komme og se …
P. Arne Marcos Blogg 