Jesus Kristus får høre at Johannes Døperen er blitt drept. Det fyller ham nok med sorg, men også med innsikten at hans eget liv kan være truet. Men da timen ennå ikke er kommet, velger han å trekke seg tilbake til et ensomt sted på den andre siden av sjøen. Han ønsker å være alene. Her kan han få muligheten til en intim samtale med Faderen i Den hellige Ånd.

Men han får ikke meget tid for seg selv. Han var nå blitt så kjent at folk strømmet til. Som den gode hyrde han er, blir han grepet av en hjertens medynk med dem. Den seirer over hans ønske om å trekke seg tilbake; han begynner å undervise dem og å helbrede de syke. Etter en stund mener disiplene at det får greie seg og vil sende folkene hjem slik at de kan skaffe seg kveldsmat.

Men Kristus ber disiplene å gi dem mat. Disiplene blir nok meget overrasket, da de ikke har mer enn fem brød og to fisker. De kan selvfølgelig ikke mette alle dem som er tilstede. Men det er nok for at Herren å arbeide med. Han ber mengden av mennesker å sette seg i gresset. Som ved jødisk festmåltid, fremsier han velsignelsen, bryter brødet og gir dem til disiplene for at de kan dele dem ut til mengden. Det skjer et mirakel som sprenger alle fysikkens lover slik vi kjenner dem. Brødet og fisken bare fortsetter å strømme ut. Ingen vet hvordan det skjer. Det eneste sikre er at Herrens sjenerøsitet strømmer ut i en enorm overflod.

Les mer «Preken: 18. Søndag i kirkeåret A» →

En av de store utfordringene i Herrens forkynnelse, er å formidle Guds rikes komme. Det fantes mange ulike forventninger til hvordan det ville se ut når riket kom, også forventninger om hvordan riket ville være. Men at det skulle komme på en helt annen måte i en person som er Guds Sønn, det så de fleste ikke. Ei heller at riket begynner med Kristus, men at det ikke er fullt ut synlig kommet, men at det befinner seg i et stadig komme til det én dag vil være endelig kommet.

For å hjelpe på forståelsen, bruker Herren derfor lignelser som viser til sider ved Guds rike. Denne søndagen hører vi tre videre lignelser som dreier seg om rikets vekst. En vekst som er kraftig.

Den første snakker om ugress, det dreier seg om et raigress, kanskje svimling som vi også har i Norge. En romersk lov forbød den gangen å plante raigress for å sabotere kornet. Det er en realistisk fremstilling Herren kommer med. En mann sår godt såkorn, men hans fiende sår ugresset blant hveten. Raigress er giftig og den tvinner røttene sine rundt hvetens røtter. Derfor er det vanskelig å fjerne ugresset uten å skade hveten.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret A» →

Herren er Ordet som ble kjød. Han er i seg selv språk, han er Guds kommunikasjon til verden. Men er det mulig for verden å lytte til Ordet og forstå det? Herren står overfor den store utfordringen å få folket til å forstå at han er Guds utsendte Sønn og er Messias. Men han er ikke Messias helt som forventet, men han er Messias slik Gud vil at Messias skal være.

Det dreier seg om å fornye relasjonen til menneskene og sette i gang en ny bevegelse som ikke lenger vil være begrenset til et utvalgt folk, men som skal åpne seg for alle folk og som skal gå ut til alle verdenshjørner og samle alle ved å døpe dem til Herrens disipler.

Derfor er det viktig for ham, både å formidle budskapet til folket, men å få dem som skal bli den nye bevegelsens første ledere og misjonærer til å forstå budskapets dypere innhold.

Pedagogisk sett bruker Herren derfor gjerne lignelser med kjente motiver fra hans samtid for å formidle budskapet. Lignelsen i dag om bonden og såkornet vil vise hvordan Guds Ord vil bli tatt imot og hvordan Guds sak kan vinne tross motstand den vil møte på veien. Herren ønsker først og fremst å styrke motet til apostlene for deres misjonsarbeid. Kristus som kjenner menneskenes hjerte ser tydelig at ikke alle ville være villige til å lytte til Ordet og la det falle i god jord ved å åpne seg for å ta imot det nye budskapet om frelsen etter Herrens død og oppstandelse.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret A» →

I dagens evangelium lytter vi først til Jesus Kristus som ber til Faderen. Det er en sjelden anledning for dem som leser Matteusevangeliet. Bare to ganger til i evangeliet hører vi Jesus som henvender seg så nært til sin Far – når han overgir seg til Faderens vilje i Getsemane og når han ofrer livet sitt på korset.

Bønnen kommer etter at Jesus har måtte erfare å bli avvist og ikke forstått av mange. Men det at noen likevel tar imot ham og hans budskap er nok for kunne å prise Faderen. Bønnens form er takksigelse. Kristus priser himmelens og jordens Herre for de tjenester han skjenker sitt folk. Han ser hvordan de små og ringe tar imot Gud og hans Messias mens de forstandige og vise ikke forstår sammenhengen. Den forblir skjult for dem.

Takket være Guds nåde og vilje er det «de små» som utgjør fellesskapet av Jesu disipler som forstår bedre Jesus enn de religiøse lærere som motsetter seg Guds rike, nemlig de skriftlærde og fariseerne. Disiplenes vilje til å omfavne Kristi mysterium har intet med deres intelligens eller utdannelse å gjøre; nei, de tar imot nåden slik den kommer fra Faderen i himmelen.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret A» →

Vår Herre kan være klar og krass i sine ord. Men likevel er det ikke alltid lett for oss som lytter til dem helt ut å fatte dybden og alvoret i disse.

I dag spisser Herren inn konsekvensen av å følge etter ham ved å si at den som vil slutte opp bak ham, må å ta opp sitt kors, ellers er man ikke verdt ham. I tidens lange løp er forståelsen av disse ord gjennom forkynnelsen lett blitt redusert til å skulle bære og holde ut vanskeligheter, misforståelser, manglende aksept og lignende. Kristus har jo sagt at vi skal ta opp vårt kors, derfor holder vi ut slike ting.

Men det Herren sier er langt sterkere enn som så. For disiplene som hørte dette, må det ha vært sjokkerende. Kors stod for den aller verste henrettelsesmetoden på Jesu tid. En metode som romerne brukte i en utstrakt grad. Det er overlevert at romerne i årenes løp korsfestet titusenvis.

Den dømte måtte først og fremst nettopp bære, og det en stor vekt. Riktignok bar den dømte ikke hele korset, men tverrbjelken som enten ble satt inn i et stativ eller på en loddrett stolpe.

Fra likkledet i Turin vet vi at personen avbildet der bar en vekt på 40 kilo på sine skuldre. Da vedkommende både var pisket og tornekronet, som er meget sterke indisier på at det er Herren selv som er avbildet, kan vi forestille oss hvor grusom bare veien ut til retterstedet må ha vært.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret A» →

Helt sentralt i den jødiske historien står utgangen fra Egypt og vandringen gjennom ørkenen til det lovede land. Denne fortellingen er også helt sentral for vår Herre Jesus Kristus. Derfor er det stadig referanser til Moses hos Kristus.

I dag møter vi Moses som oppsummerer for folket helt sentrale handlinger fra Guds side. Hele veien er utfordringen for folket å stole på at Gud vil dem vel og at Gud holder sine løfter. Men likevel oppstår det stadig situasjoner hvor folket murrer og protesterer. Det er en tung og seig prosess og hengi seg til Gud og slippe tak i seg selv. En prosess som er vedvarende i menneskets liv og historie.

Å studere denne menneskelige siden ved folkets vandring kan hjelpe oss i vår relasjon til Gud. Stoler vi på At Gud vil oss vel og at Gud holder sine løfter? Vi kan oppdage at folkets klager mot Gud kan også gjenspeiles i oss selv. Her ligger det en pedagogikk i skriftlesningen.

Les mer «Preken: Kristi Legemes fest A» →

I dag hører vi det egentlige evangelium, det glade budskap, i den første lesningen fra Apostlenes Gjerninger. I 40 dager viste den oppstandene herre seg ved flere anledninger. Mange fikk se ham, ifølge Paulus mer enn 500. Det er helt vesentlig at Kirkens tro på Herrens oppstandelse er bygget på reelle møter med ham. Det er det glade budskap: at Jesus Kristus stod opp fra de døde og overvant døden.

Men det dramatiske for Kirkens fødsel og vei, er at Herren ikke lenger kan være tilstede på samme måte som han var med apostlene og disiplene. For at Kirken skal kunne leve med ham tilstede overalt hvor Kirken er, må han vende hjem til Faderen. Men uten å la Kirken være alene. Den Hellige Ånd vil komme og lede Kirken ut i verden. Les mer «Preken: Kristi Himmelfart A» →

Lesningene fra Apostlenes Gjerninger i påsketiden er spennende fordi de forteller oss meget fra vår kirkes aller første tid. Denne gangen hører vi at mennesker ble døpt i Samaria, fordi de hadde tatt imot troen på Guds Ord, men at de ennå ikke hadde tatt imot Den Hellige Ånd. Først da apostlene kom fra Jerusalem og la sine hender på dem, mottok de Den Hellige Ånd.

Dette betyr ikke at Den Hellige Ånd til vanlig ikke mottas allerede i dåpen, men her ser vi tydelig at dåp og konfirmasjon er to forskjellige uttrykk for en sammenhengende hendelse, nemlig begynnelsen på det nye livet i Kristus. Derfor ser Kirken på dåp og konfirmasjon som to sakramenter.

Ved at det er Peter og Johannes som kommer, blir enheten mellom de nydøpte i Samaria og Kirken etablert. Vi må huske på at for jødene var Samaria et heretisk land. Allerede i apostolisk tid begynner den nye samlingen av mennesker fra alle bakgrunner i Kirken. Les mer «Preken: 6. søndag i påsketiden A» →

Vår vei gjennom livet møter vi ulike utfordringer. Felles for oss alle er at fremtiden som ligger foran oss, alltid er ukjent og vi vet ikke hva som kan komme. Hvem ville bare for noen måneder siden tenkt at vi ville befinne oss i den nåværende situasjonen med mange restriksjoner som berører det livet vi har hatt til vanlig? Vi gjennomlever noe ingen av oss har opplevd på den måten før. Livet berøres på en annen måte enn det vi kjenner. Det kan vekke frykt og usikkerhet, men også håp om forandringer og noe nytt.

Dagens tema Jesus Kristus som den gode hyrde, kan vi oppleve som en trøst. Uansett hva vi måtte tenke og mene, i Kristus møter vi en som i motsetning til oss, kjenner fremtiden og som ønsker å lede oss gjennom livet. Les mer «Preken: 4. Søndag i påsketiden A» →