Kjære brødre og søstre,

vår Herres lidelseshistorie inneholder mange elementer som er mulig å betrakte nærmere. Men jeg velger i hovedsak en setning fra Herren, nemlig ropet fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Jesus siterer her det første verset i salme 22. Ordene som Matteus gjengir er på arameisk, språket Jesus brukte til vanlig: «Elí, Elí, lemá sabaktháni?» Med dette sitatet uttrykker han en intens lidelse. Han identifiserer seg med forfatteren av salmen som ble latterliggjort og misbrukt av sine fiender og som følte at Gud hadde forlatt ham.

I Jesu munn blir det et særdeles vondt og sårt rop. For det er jo ikke et rop fra en hvemsomhelst, men fra Guds egen Sønn. Hvilken smerte ligger ikke i dette ropet!

Ropet viser til hvor dypt ned i mørket Sønnen har sunket. Avstanden til Faderen er blitt så stor at Sønnen ikke lenger enser Faderens nærvær. Les mer «Preken – Palmesøndag 2020» →

Jesus har valgt ut en krets av tre disipler blant de tolv. Disse utgjør en indre krets blant apostlene. De er Peter, Kirkens klippe, Jakob, Johannes, evangelisten. Det vil være de samme tre som han tar med seg lenger innover i hagen i Getsemane. Men denne gangen tar han dem med seg opp på et høyt fjell. Opp på et høyt fjell: gang på gang gjennom Det gamle Testamentet er det høye fjellet sted for teofanier, åpenbaringsmøter med Gud.

Her oppe får de tre se Jesu sanne skikkelse for en kort stund. Det er Guds lys som stråler gjennom hans ansikt og gjør klærne «skinnende hvite». Moses og Elija er tilstede som sannhetsvitner som understreker det Herren har sagt om Gud at Han er de levendes Gud.

Det er ingen tilfeldighet at det er Moses og Elija de ser. Moses møtte Gud i den brennende tornebusken og på Sinais fjell. Han skjulte sitt ansikt av frykt for å skulle se Gud. Elija opplevde at Herren Gud dro forbi ham i en stille vind. Da skjulte han sitt ansikt. I den gamle pakten kunne ikke Gud bli sett uten at den som så, ville bøte med livet. Men nå, med Guds menneskelige ansikt i Kristus, kan Gud sees uten at man må skjule seg. «Den som ser meg, ser Faderen». Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden år A» →

Innholdet i dagens korte evangelium følger etter saligprisningene. De innleder Herrens berømte preken oppe i fjellet. I denne prekenen vil han forklare hva det betyr å leve under Guds herredømme. Den er først og fremst rettet til disiplene. Men en stor folkemengde er også tilstede og slik kan mulige disipler få høre Herrens preken.

Prekenen utdyper den grunnleggende holdningen disiplene skal ha til Gud som «deres Far», til Jesus som deres herre, til hverandre som brødre og søstre og til andre, til og med deres fiender. Som Guds barn skal de leve annerledes i verden enn andre og følge en standard som er intet ringere enn å være «fullkommen som deres himmelske Far er det» (Matt 5,48).

Men prekenen er mer enn en diskurs om det å være disippel eller om etikk. Det viktigste er først og fremst å spørre etter ham som holder denne prekenen. Med Kristi radikale krav og unike autoritet finner vi en dyp lære om Kristus, kristologi, i prekenen. For eksempel sier han at disiplene vil bli forfulgt for hans skyld, ikke for Guds eller Lovens skyld. Les mer «Preken: 5. søndag i kirkeåret, år A» →

I dag vil Herren lære oss hvordan en som tilhører Guds rike bør være ydmyk i møtet med andre. I stedet for å tro at man bør få stille seg fremst og innta den første plassen er det riktigere å holde seg tilbake og heller innta den siste plassen. Men ydmykheten i dette, er ikke å gjøre det ut ifra en beregning om at verten vil så komme og by oss en bedre plass

Nei, vi stiller oss på den siste plassen fordi vi følger rådene om at: «enhver skal akte den andre høyere enn seg selv», og at vi skal «overgå hverandre i gjensidig aktelse». Men hvordan gjør vi det? Her kan vi se på en gammel katolsk tradisjon for riktige holdninger

Vi kan arbeide i oss selv, med en innstilling hvor vi tenker at den andre ikke har misbrukt Guds nåde så meget som vi har. Hvordan kan det se ut? Les mer «Preken: 22. Søndag i kirkeåret C» →

For 25 år siden fikk jeg se et maleri av Francisco Zurbarán (1598-1664) i sakristiet til domkirken i Jerez de la Frontera i Spania. Det gjorde et varig inntrykk på meg: «La niña Maria dormida». Den unge Maria sitter på en stor pute og lener seg til en stol med høyre arm. På fanget i venstre hånd holder hun Den hellige Skriften. Øynene er lukket og hun har et henført uttrykk i ansiktet med et lett smil om munnen. Det er noe vakkert, troskyldig og rent over den barokke piken på bildet. Men det peker på en dybde i Maria som maleren har fattet.

Les mer «Preken: Maria opptagelse i himmelen» →

I går (27. juli) var det en kommentar i avisen Vårt Land, skrevet av Erling Rimehaug om hellig Olav. Han har lest boken «Hvitekrist» av Tore Skeie. Den fremstiller etter Rimehaug Olav mer i vanlig viking fremstilling og som viking høvding og konge. Den kristne siden ved Olav kommer ikke så klart frem dersom jeg har forstått Rimehaug riktig. En ting som jeg ser som viktig er bokens fremstilling at mange ikke ble kristne gjennom sverd, som mange gjerne vil tro.

Det tror jeg er en riktig fremstilling. Det blir feil om man skulle mene at nordmenn ble kristnet ved tvang. At det skjedde i en del tilfeller, stemmer nok. Men dette berørte neppe flertallet av nordmenn. Den utstrakte kontakten nordmenn hadde med utlandet førte til at mange ble kristnet utenfor landet vårt og kom hjem som kristne. Det antas at de første kristne nordmenn ble kristnet i Irland kanskje så tidlig som sent 700-tall. Les mer «Preken Olsok 2019» →

I den første lesningen møter vi Adam og Eva etter at de har spist av treet Gud forbød dem å spise av. I hagen hadde de et eneste bud å forholde seg til. En slange, som «var listigere enn alle ville dyr», som teksten forteller oss, klarer å vikle kvinnen inn i en samtale som fører til at hun ikke lenger ser fylden av alt det gode Gud har gitt mennesket. I stedet sås tvilen i henne på Guds godhet og hun mister tillitten til Gud som vil hindre mennesket å spise frukten av det forbudte treet. Budet brytes med alvorlige og varige konsekvenser for mennesket. Det må forlate hagen og etablere et liv og en sivilisasjon utenfor hagen.

Konsekvensen av syndefallet førte til en flerdimensjonal skade i den menneskelige naturen. Forholdet til Gud ble såret, men også til skaperverket hvor det oppstod en motstand mellom skaperverket og mennesket: «Fordi du … spise av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg … med svette i ansiktet skal du spise ditt brød …» sier Gud til Adam. Les mer «Preken: 10. Søndag i kirkeåret, år B» →

Vintreet som gir frukt er et bilde som forbinder dagens evangelium med Det gamle testamentet. Gud plantet selv vintreet Israel. Han forventet seg i sin omsorg for folket at det skulle frembringe en vin av rettferdighet, barmhjertighet og fred. Men det som Gud hadde plantet som edle vinstokker i Israel bar bare besk frukt. Derfor har Faderen, vindyrkeren, plantet et annet vintre i vår verden. Han har sendt sin Sønn, Jesus Kristus. «Ordet (som) ble kjød og har tatt bolig i blant oss», har delt vårt liv, gitt seg sakramentalt i sitt legeme og blod i vårt liv, for å være helt i oss og bli hos oss.

I lignelsen sier Herren ikke at dere er vintreet, men «Jeg er vintreet, dere er grenene». Det betyr: slik som grenene er forbundet med vintreet, slik tilhører dere meg! Men ved at dere tilhører meg, tilhører dere også hverandre. «Bli i min kjærlighet!» Å tilhøre ham betyr at man lever sammen i troen. Det er det dåpen gir oss og grunnlegger i oss. Eukaristien fordyper det og gjør det levende. «Jeg er det sanne vintre, dere er grenene», må egentlig bety: ‘Jeg er dere og dere er jeg’ – en dyp enhet med Herren i hans kirke. «Bli i min kjærlighet» sier han til oss. Les mer «5. søndag i påsketiden 290418 år B» →