Preken – Palmesøndag 2020

Kjære brødre og søstre,

vår Herres lidelseshistorie inneholder mange elementer som er mulig å betrakte nærmere. Men jeg velger i hovedsak en setning fra Herren, nemlig ropet fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Jesus siterer her det første verset i salme 22. Ordene som Matteus gjengir er på arameisk, språket Jesus brukte til vanlig: «Elí, Elí, lemá sabaktháni?» Med dette sitatet uttrykker han en intens lidelse. Han identifiserer seg med forfatteren av salmen som ble latterliggjort og misbrukt av sine fiender og som følte at Gud hadde forlatt ham.

I Jesu munn blir det et særdeles vondt og sårt rop. For det er jo ikke et rop fra en hvemsomhelst, men fra Guds egen Sønn. Hvilken smerte ligger ikke i dette ropet!

Ropet viser til hvor dypt ned i mørket Sønnen har sunket. Avstanden til Faderen er blitt så stor at Sønnen ikke lenger enser Faderens nærvær.

Men salme 22 inneholder også en dyp tillit til Gud midt i prøvelsene. Forfatteren er overbevist om at Gud vil redde ham. Ved å sitere det første verset, fremkaller Jesus hele salmen som beskriver hvordan Gud redder den lidende rettferdige. Så Jesu rop inneholder på den ene siden ikke bare dette mørket, men på den annen siden at han også er sikker på at Gud vil redde ham og bekrefte ham til slutt.

Jesus utstøtte et nytt høyt rop, før han oppgav ånden. Dette er øyeblikket han dør. Det aktive verbet «oppgav» understreker at han villig gav sitt liv ved aktiv å overgi sin ånd til Gud.

Derpå farer Sønnen ned i dødsriket, slik vi bekjenner det i den apostoliske trosbekjennelsen. Der går han inn i den største avstanden som er mulig mellom Faderen og Sønnen i skaperverket. En større avstand mellom Faderen og Sønnen kan ikke tenkes. Den viser dybden i hans lidelse og i hans frelsesverk. Det er fra dette «stedet», i størst avstand fra Faderen, at Sønnen vekkes til oppstandelsens herlighet. Det er her den nye påske blir fullendt og den nye exodus, den nye utgangen begynner. Utgangen til det nye lovede land, Faderens evige bolig, det himmelske Jerusalem.

Betrakter vi alt dette i ro og fred, kan vi se at Gud gjennom og i Sønnen har erfart innenifra, gjennom Sønnens menneskelige natur, hva menneskelig mørke, smerte, fortvilelse, tomhet kan være. Denne menneskelige virkeligheten har Sønnen tatt med inn i Gud gjennom oppstandelsen og hans himmelfart.

Gud er med andre ord ingen Gud fjern for menneskelig mørke, smerte, fortvilelse og tomhet, men er en Gud som har opplevd det helt konkret i seg selv. Det gir Gud en utrolig nærhet til oss. En nærhet som gjør at vi kan tørre å gå inn i det mørke, den smerte, den fortvilelse eller den tomhet som måtte ramme oss på vår vei. Vi har intet å frykte for i Sønnen har Gud allerede vært gjennom det. Slik kan Gud omfavne oss og holde oss, selv om vi i vår menneskelige svakhet kan ha vanskeligheter med å tro at Gud virkelig er der når det røyner på som verst.

Sønnen overgav sin ånd i tillit til Faderens nærhet tross den enorme avstanden han opplevde. I hans etterfølgelse kalles vi til å ta opp vårt kors. Det vil aldri bli så tungt og smertefullt som Herrens. Dessuten vil han hjelpe oss til å klare vekten. Vi er ikke alene.

I år under de helt spesielle omstendigheter virus pandemien har forårsaket, kan vi vinne en ny forståelse i dybden av den lidelse Herren tok på seg og gikk gjennom for vår frelses skyld.