Innholdet i dagens korte evangelium følger etter saligprisningene. De innleder Herrens berømte preken oppe i fjellet. I denne prekenen vil han forklare hva det betyr å leve under Guds herredømme. Den er først og fremst rettet til disiplene. Men en stor folkemengde er også tilstede og slik kan mulige disipler få høre Herrens preken.
Prekenen utdyper den grunnleggende holdningen disiplene skal ha til Gud som «deres Far», til Jesus som deres herre, til hverandre som brødre og søstre og til andre, til og med deres fiender. Som Guds barn skal de leve annerledes i verden enn andre og følge en standard som er intet ringere enn å være «fullkommen som deres himmelske Far er det» (Matt 5,48).
Men prekenen er mer enn en diskurs om det å være disippel eller om etikk. Det viktigste er først og fremst å spørre etter ham som holder denne prekenen. Med Kristi radikale krav og unike autoritet finner vi en dyp lære om Kristus, kristologi, i prekenen. For eksempel sier han at disiplene vil bli forfulgt for hans skyld, ikke for Guds eller Lovens skyld.
Videre er Jesus den korrekte utlegger av Loven som overgår alle tidligere forståelser av Loven. Hans lære er en ny standard for rettskaffenhet. Han er verdens endelige dommer som veier alles handlinger og som avgjør hvem som skal ha tilgang til riket. Med slike krav er det ikke rart at folkemengden var forbløffet over hans autoritet og kom i mengder for å lytte til ham.
I dag hører vi hvordan Kristus kaller disiplene til å være det Guds folk alltid skulle ha vært: «jordens salt» og «verdens lys».
Salt ble brukt til å gi maten smak og til å konservere den. Ved å leve saligprisningene blir disiplene jordens salt ved å bevare det gode i verden. En disippel som ikke legemliggjør saligprisningene er som salt som mister sin smak, «da duger det ikke til annet» som Herren sier.
Tilsvarende er disiplene verdens lys. I jødisk tradisjon var Israels kall å være lys for nasjonene. Kristus kaller disiplene til å oppfylle denne rollen ved å leve saligprisningene på en slik måte at verden «ser de gode gjerninger dere gjør og priser deres Far i himlene».
Hvert av bildene Kristus bruker er meget innlysende. Men de henviser samtidig også på noe felles. Saltet er ikke til for seg selv, men for å krydre, for å gi smak; lyset er ikke til for seg selv, men for å lyse opp sine omgivelser; byen som ligger på fjellet er synlig for andre og viser vei. Alle har det til felles at de gir noe til andre eller til noe annet.
Dette som er selvfølgelig for Kristus ble også omtalt i den første lesningen hvor det to ganger snakkes om lys og en gang om høylys dag: Lyset rinner der hvor man deler sitt brød med den som sulter, lar hjemløse stakkarer komme i hus, hvor nakne blir kledd. I den andre lesningen kommer lysets og saltets kraft til uttrykk i det at Paulus ikke vil vite noe eller forkynne noe utenom Kristus, den korsfestede.
Det er grunnen til at Paulus er meget tilbakeholdende med å bre et falskt lys med «talekunst eller filosofi», eller «besnærende argumenter» som kunne forhindre at menighetens tro bygger på Guds lys og styrke. Gjorde han det ville han ikke bre lyset slik Kristus venter seg det, men ville stille seg selv i lyset og nettopp gjøre det Kristus mener med å sette et kjørel over lyset. Den som setter seg selv i lyset slukker Guds lys, da det vil mangle det nødvendige surstoff.
Kristus sier at vi skal la vårt lys skinne, slik «at menneskene ser de gode gjerningene dere gjør og priser deres Far, han som er i himlene.» Det er lysets kilde: Kristus har ikke sitt lys og sin visdom fra seg selv, nei, han er gjennomstrålt av Faderens lys.
Derfor må enhver Kristi disippel, enhver kristen være seg bevisst at alt han eller hun er og kan, blir gitt som gave av Gud for de andres skyld. Gud ser helheten som vi bare ser stykkevis og delt. Gud gir sine gaver for denne helhetens skyld, for at hver enkelt som følger Guds Sønn, kan være salt og lys ved å være til for andre og ikke bare for seg selv.
I Kirkens sakramenter gir Gud oss mulighet til å forsterke smaken i vårt salt og gi lyset vi bærer i vårt indre, en større kraft.
P. Arne Marcos Blogg 